Salg av M72-raketter til USA. Status i delelinjeforhandlingene

Da gir jeg ordet til utenriksministeren.

Først vil jeg si litt om M72. Jeg lovet å komme tilbake når det var utvikling i saken. Jeg avsluttet den siste redegjørelsen om M72 med å si at vi ville søke å nå fram til en tilfredsstillende avtale med De forente stater når det gjaldt sluttbrukererklæring, slik at vi kunne vite hva som ville hende med de M72-rakettene som eventuelt i framtiden ville bli solgt til USA, og at vi inntil det var avklart, stanset ytterligere salg av M72. Vi har ikke nådd fram til en avtale her. Svaret vårt må avgis i dag. Vi lager M72 på lisens fra USA, og amerikanerne vil ta den tilbake og bygge sine egne M72-raketter, som de gjorde før de gav lisensen til Norge. For oss er det viktig å vinne tid. Det er viktig å vinne tid fordi vi er nødt til å gå gjennom vårt regelverk i lys av Stortingets vedtak fra 1959 med tanke på de nye samarbeidsformene som nå eksisterer når det gjelder forsvarsmateriell, og hvor også sivil produksjon kommer sterkt inn i bildet. Vi har ønske om å prøve å få til denne gjennomgangen av vårt regelverk parallelt med de drøftelser som nå foregår internasjonalt, for å få til et internasjonalt regelverk når det gjelder salg av forsvarsmateriell. Mest aktivt arbeider man i EF, men det foregår et arbeid i en rekke hovedsteder i Europa og i Nord-Amerika. Jeg tror vi i første omgang må konsentrere oss om det. Vi har også en plan for tosidige konsultasjoner og kontakter direkte med EF for å se hvordan vi kan bidra til et internasjonalt regelverk så snart som mulig. Men dette har vi ikke greid å få avklart til i dag - og jeg tror at vi her snakker om et år framover i tid. Da er vi i den situasjonen at ved å si nei til salg i dag, så setter vi i gang en prosess som betyr at USA bygger rakettene selv, og det igjen betyr at vi må være forberedt på at vi mister M72-produksjonen i Norge. I tillegg til det må vi også være forberedt på at det vil komme reaksjoner, for vi har det strengeste regelverk i verden, og på at det vil kunne føre til ringvirkninger også når det gjelder annen produksjon av forsvarsmateriell og sivilt materiell som brukes i Forsvaret. Det er derfor en ganske alvorlig prosess som settes i gang, og som vil føre til store ringvirkninger, ved et nei fra vår side. Nå har vi oppnådd noe i disse forhandlingene i den forstand at vi har oppnådd å få amerikanerne til å si hva de har tenkt å gjøre med de M72-rakettene som de har bestilling liggende inne på: De er til eget bruk og (6SR) noen vil gå til Portugal. Det er ukomplisert og helt i pakt med hva vi har gjort tidligere. Så er det leveranser til Kuwait og Bahrain. Når vi ser dette i forhold til 1959-vedtaket i Stortinget, vurderer vi situasjonen i området, hvor det er våpenhviles ogFNstyrker, slik at det ikke er krig eller at krigetruer. Så skal en del av rakettene gå til Colombia. 300 av dem skal gå til Colombia til bruk i kampen mot narkotikaligaene. Amerikanerne vil forlange å få dette skriftlig fra Colombia, og de arbeider fra amerikansk side med å få til en kontrollordning når det gjelder bruken av de 300 rakettene der, som i hovedsak skal settes inn i kampen mot narkotikaligaene. For det første må jeg si at det er vanskelig å påstå at det ikke er en borgerkriglignende situasjon i Colombia det er iallfall så mye uro der at det kan diskuteres. Av 1959-vedtaket går det fram at det som hovedregel ikke skal selges våpen til land hvor det er borgerkriglignende tilstander. Vi har følt at det at raketten skal settes inn i kampen mot narkotikaligaene, kombinert med kontrollordninger som amerikanerne søker å få i stand, og FNs vedtak, hvor de oppfordrer hele verden til å delta i kampen mot narkotikaligaene i Colombia, gjør at vi kan gå med på det. Det er vår tilråding i lys av 1959-vedtaket i Stortinget og i lys av de ringvirkninger et nei vil få i Norge, og for å vinne tid, slik at vi både kan lage et nytt regelverk og bidra til at vi får strengere internasjonale ordninger. Jeg tror jeg vil begrense meg til dette.

Ordet er da fritt.

Jeg forstår det slik at det utenriksministeren går inn for, gir oss muligheten for å fortsette med M72-produksjonen fremover. Jeg har ikke noen problemer med å slutte meg til et opplegg som gir det resultat.

Etter å ha hørt denne korte redegjørelsen, forlanger vi at denne saken blir tatt opp i Stortinget. Det ble ikke sagt noen ting i dette innlegget som tilsier en annen behandling, og vi vil heller ikke delta i noen debatt om dette her. Vi kommer til å gi uttrykk for vårt syn i Stortinget. Det har vi allerede gjort, og det regner vi også med at Regjeringen kommer til å gjøre.

Jeg oppfatter det slik at Regjeringen gir grønt lys for salg til samtlige tre av disse landene. Vi kjenner til at det er en del ulike synspunkter når det gjelder strengheten med hensyn til våpenleveranser. Kristelig Folkeparti har tidligere gitt uttrykk for en veldig restriktiv holdning, og det har vi ikke endret standpunkt til. La meg si at jeg i utgangspunktet synes at dette er veldig problematisk. Det er nettopp avsluttet en krig i området, der vi har sagt at det er absolutt behov for internasjonale overenskomster som skal sikre at utviklingen når det gjelder våpenarsenalet framover, skal være under kontroll. Nesten umiddelbart etter at krigen er slutt, setter vi i gang med å levere våpen på nytt igjen. Det i seg selv er for meg et tankekors, og det gjelder både Kuwait og Bahrain som ligger iddette området. Når det gjelder Colombia, hadde utenriksministeren en nyansert holdning til og analyse av situasjonen i detjlandet, og egentlig er det vel slik at vi kan finne argumentasjon for ethvert standpunkt. Hvis vi først har bestemt oss for hva vi vil fram til som resultat, vil vi vel også finne en argumentasjon som leder til konklusjonen. Så langt vi har drøftet dette ut fra det vi kjenner på forhånd, vil det for oss i hvert fall være veldig problematisk å kunne gi grønt lys i forhold til Colombia, og vi har også betydelige problemer i forhold til Kuwait og Bahrain, men vi innser at disse landene er i en litt annen kategori enn Colombia. Dette er vårt signal når det gjelder dette spørsmålet.

Jeg kan i hovedsak slutte meg til mye av det Kåre Gjønnes nå sa. Jeg synes det er et stort paradoks å sitte her nå, etter at denne krigen er over, å diskutere hvordan vi kan få til en strengere og bedre internajonall kontroll med internasjonal våpenhandel, og så i hvert fall være på grensen av og kanskje over det som er vårt eget regelverk, som vel er strengt, men som vi kanskjekunne bruke i det internasjonale arbeidet for å vise at det nytter. Vi står overfor et dilemma her når man trekker inn spørsmålet om arbeidsplasser - hvis vi ikke produserer disse våpnene her, så produseres de i Amerika. Det er klart at veldig mange da vil se at vi ikke kommer noen vei med å ha en så restriktiv holdning til dette som vi har hatt i Norge tidligere. Jeg vil likevel si at vi er kritisk til det som det legges opp til nå, og jeg skulle ønske at vi Kunne holde fast ved den linjen som vi har lagt så langt. Som Gjønnes også sa, er Colombia et eksempel på et land som vi absolutt ikke burde utstyre med våpen. Jeg vil også si om disse landene i Midtøsten at selv om det er våpenhvile og fredsbevarende styrker der, er det ikke akkurat noen fredelig del av verden vi snakker om. Jeg vil altså uttrykke en kritisk holdning, selv om jeg innser at det er vanskelige avveininger for Norge.

Jeg oppfatter situasjonen dit hen at dette er en samlet ordre på vel 16000 raketter, og jeg er enig i at det er særlig de 300 som forutsettes å gå videre til Colombia, som kan være problematisk i forhold til vårt eget regelverk. Men jeg forstår det slik at vi ikke står i den valgsituasjonen at vi kan si ja til 16000 og bare ta ut de 300, og så kan ordren ellers gå. Jeg går ut fra at vi står overfor en situasjon hvor det er spørsmål om "take it or leave it", og det er klart at det ikke er noen hyggelig situasjon å være i, men slik oppfatter jeg situasjonen. Vi vil for vår del gi vår tilslutning til Regjeringens tilråding, og kan altså ikke se at dette er i strid med det som er relevant i denne sammenheng, nemlig stortingsvedtaket av 1959. Vi står vel også i den situasjonen hvor konsekvensene av et nei vil bli det som utenriksministeren antydet, at vi fraskriver oss muligheten for å fortsette produksjonen av dette våpenet. Vår tilråding er altså at vi vil støtte Regjeringens opplegg.

Jeg vil vise til debatten i Stortinget 12. mars, hvor vi sa det som var nødvendig å si når det gjelder hovedinnholdet. Et spørsmål til utenriksministeren: Denne bestillingen på 16000 M72-raketter - hvor det var et par videreleveranser som Regjeringen fant problematisk har USA akseptert noen som helst restriksjoner på den resterende del av denne bestillingen? Hvis det dukker opp et eller annet ønske om å sende dem et eller annet sted, så har vi sikret oss godkjennelse av noen andre av disse 16000 ? Eller er det slik som jeg egentlig regner med at det er, nemlig at hvis vi får den bestillingen på 16000, så er det uten restriksjoner? Det er til USA på USAs forgodtbefinnende. Jeg vil gjerne ha en bekreftelse på det etterpå. Ellers er vi enig med SV i at det ikke er noen vits i å ta noen debatt her. Vi støtter SV i kravet om å få saken til Stortinget. Jeg vil igjen henlede lederens oppmerksomhet på § 13. Vi er av den oppfatning at i det øyeblikk saken er brakt frem for Stortinget, bør debatten i den utvidede opphøre. Og vi ser ingen grunn til å ha en debatt her om noe som skal debatteres i Stortinget.

La meg før vi går videre på listen si at når saken er tatt opp her, er det fordi Regjeringen føler et behov for å høre oppfatningene i den utvidede før man signaliserer et standpunkt. Det er fullstendig i samsvar med forutsetningene for hvordan den utvidede skal fungere. Men selvfølgelig kan medlemmer av komiteen under behandlingen mene både dette og hint om det videre forløp. Nå tror jeg det dilemmaet er løst på direkten fordi utenriksministeren etter møtet vil meddele Regjeringens standpunkt. Dermed står man i grunnen fritt til å kommentere det i øst og vest. Jeg tror derfor ikke dette behøver å avstedkomme noen lang formell diskusjon i den utvidede. Men hvis det ligger i dette at man mener at møtet i den utvidede i grunnen var unødvendig, er det etter mitt skjønn ikke riktig. Er det noen som har oppfatninger om den videre prosedyre, tror jeg vi tar det nå.

Jeg har ikke oppfattet det som om det er noen som mener å kritisere Regjeringen. Den er selvsagt i sin fulle rett. Det kan overhodet ikke bestrides. Det som er like rett, er at fire medlemmer av komiteen har anledning til å be om at en sak som er slått opp til behandling her, skal tas opp i Stortinget. Og da har vi bare et praktisk problem, ikke noe annet.

Det var et spørsmål til utenriksministeren om forholdet til regjeringserklæringen og stortingsvedtaket av 1959. Jeg spør for å få bekreftet at jeg har forstått det riktig når jeg oppfatter det som om det her ligger en omhyggelig totalvurdering av de utenriks- og innenrikspolitiske forhold til grunn, og at det er de som fører frem til den konklusjon Regjeringen her har trukket, altså en konklusjon om at det i dagens situasjon er akseptabelt å selge disse rakettene både til Colombia og til Golfen. Og det er en konklusjon som vi fra Høyres side støtter.

Jeg vil gjerne starte med å berømme Regjeringen for det arbeidet den har gjort for å forsøke å få fram en avtale om sluttbrukererklæring med USA. Det gjør at vi i dagens diskusjon faktisk vet noe om hvor disse våpen kan komme til å ende. Videre er jeg glad for det arbeidet Regjeringen gjør for å bedre det internasjonale regelverk for å få til våpenreduksjon og eksportkontroll i verden. Norge har, som det er sagt, et av verdens strengeste - om ikke det strengeste - regelverk når det gjelder våpensalg, og praktiseringen forsterker ytterligere denne strengheten. Jeg ser ikke noe i dagens situasjon som gjør at vi skal endre denne praktiseringen. De 16000 M72-rakettene som det er søkt om lisens for, skal gå til Kuwait, Bahrain, Colombia, Portugal og USA. Jeg er enig med utenriksministeren i at de til Portugal og USA er helt selvfølgelige. A sende til Kuwait og Bahrain synes jeg også er akseptabelt. Men Colombia synes jeg er i en situasjon med borgerkrigslignende tilstand og med en menneskerettighetssituasjon som gjør at jeg ikke føler meg trygg på at disse våpnene bare er et våpen i kampen mot narkotikaligaen. Jeg beklager at det ikke er mulig å få til en avtale med USA om å ta ut den delen som skal gå til Colombia. Men ut fra det kan jeg ikke tilrå at lisens blir gitt.

Bare et spørsmål for å få dette helt klart. Jeg er enig i at når det gjelder USA og Portugal, er det uproblematisk i forhold til vedtak og regelverk. Når det gjelder de øvrige tre landene, er det da riktig forstått at Regjeringen har gjort forsøk på å få USA til å respektere et skille når det gjelder Kuwait og Bahrain på den ene siden og Colombia på den annen? Og er det slik å forstå at USA ikke godtar det, og at dette derfor er et spørsmål om en pakkeleveranse til alle tre eller ingen? Kan jeg få et klart svar på det?

Berre eit kort spørsmål. Det har vore nemnt konsekvensar for annan produksjon. Kan vi i og med dette vedtaket seia at heile dette problemet er løyst, eller er det andre ting som ligg og ventar?

Vi vender stadig tilbake til dette spørsmålet fordi det oppstår konflikter og problemer og dilemmaer for Regjeringen i forhold til forskriftene og vedtaket i Stortinget. Jeg tilhører dem som gir Regjeringen anerkjennelse for at den åpenbart har anstrengt seg meget for å få forklart myndighetene i USA det strenge regelverket som ligger til grunn for norsk våpeneksport. Jeg synes selve denne saken illustrerer veldig sterkt det dilemma som det ikke er første gang vi er brakt opp i. Hvis man vil hevde at Kuwait og Bahrain ligger i et fredelig område av verden, da er det etter min mening en relativt overfladisk vurdering av hva som er områder som er truet av krig eller krigshandlinger. Så vidt jeg kan bedømme det, ligger Kuwait og Bahrain i et av de mest krigstruede områder av verden. Hvis det virkelig bryter ut krig i dette området, er det en katastrofe - og da tenker jeg på en krig hvor også Israel er implisert. Når det gjelder Colombia, som jeg av forskjellige grunner vet litt om, må jeg protestere mot at man oppfatter dette som et land der det bare er narkotikabaronene som skaper krig. Jeg spør meg dessuten hvor velegnet rakettvåpen er i kampen mot narkotikabaronene i Medellin. Jeg tror ikke så mye på det. Men jeg vet at i Colombia har det vært borgerkrig i minst 40 år. Den startet allerede på slutten av 1940-årene. Det er helt nye opplysninger for meg hvis den borgerkrigen plutselig har opphørt. Det eksisterer geriljaorganisasjoner, som man kan ha ulike oppfatninger om, men som har støtte i deler av befolkningen, og det har vært og er fortsatt borgerkrig i Colombia. Man forsøker å lage overenskomster ved hjelp av amnestier og andre tiltak, men det er borgerkrig i Colombia, det kan det ikke være tvil om. Jeg sier ikke dette fordi jeg vil protestere mot den fremstilling som Regjeringen her har gjort. Jeg har stor forståelse for det problemet Regjeringen står overfor, og jeg er ikke i tvil om at Regjeringen har anstrengt seg til det aller ytterste for å få aksept for de meget strenge retningslinjer som har ligget til grunn for norsk våpeneksport. Jeg ser også det dilemma som vi her står overfor når det gjelder de arbeidsplasser som er berørt. Min konklusjon er at jeg tror det er behov for - gjerne uavhengig av den situasjon som dette representerer - å få en gjennomgang av norsk våpenproduksjon, norsk avhengighet av våpenproduksjon, og om den avhengigheten er i samsvar med de retningslinjer som vi alle bekjenner oss til. Hvis vi ikke gjør det, er jeg redd for at vi mange ganger kommer til å praktisere en dobbeltmoral som ikke er særlig gunstig.

For det første: Det vi har oppnådd med disse ganske lange og omfattende kontaktene og forhandlingene med USA, er at de i strid med vanlig praksis har gitt opplysninger om hva de har til hensikt å gjøre med våre eventuelle leveranser til De forente stater. De har skriftlig meddelt oss at 15000 M72 skal til Kuwait, 510 til Bahrain, 510 til Portugal, 300 til Colombia og resten til USAs marine. Dette er helt uvanlig at de gjør, men de har gjort det i lys av at vi trenger mer tid, som jeg sa, både til å se på vårt eget regelverk og praksis, og hva som kan gjøres i internasjonal sammenheng. Det er klart at det ville være mye enklere for oss hvis det ble strengere regler internasjonalt. Grunnen til at vi synes dette har vært vanskelig, er ikke minst den uklare situasjonen i Colombia. Jeg tror våpnene skal brukes mot narkotikaligaene, for dette er en type våpen som nettopp passer til å bruke mot lagre o.l. Det er håndvåpen. For å ta noe annet enn narkotikaligaene: Det foregår nå i disse dager forhandlinger med geriljaen i Colombia, med den geriljaen som ikke allerede har gitt seg - den ene er representert i parlamentet. Ja, det er utgangspunkt i 1959-vedtaket. Det er tolkningen av det. Vedtaket er greit, men tolkningen er det som er vanskelig i denne sammenheng. Så til spørsmålet om oppsplitting av kontraktene. Alt vi har fått av signaler fra amerikanerne i disse forhandlingene, går på at det er samlet salg, for i utgangspunktet er det ikke de som har delt det opp. Det er vi som har søkt om å få det oppdelt. Det er klart at vi kan godt si nei til Colombia, men da er vi i ferd med å gi klarsignal til at USA oppretter sin egen M72-produksjon. Vi slipper ikke unna det dilemmaet, og det er det som har gjort hele denne saken vanskelig.

Så vidt jeg skjønte, var det 15000 raketter til Kuwait. Eller var det 1500 ?

15000 raketter til Kuwait. Det er 16320 til sammen.

Og noen var til USAs marine?

Ja, 510.

Er det noen forpliktelse hvis USA senere ombestemmer seg og vil sende dem også til Colombia f.eks? Har man forpliktet seg på noen måte på det som USA da fortsatt disponerer over når det gjelder hvor de skal gå?

Nei.

Hvis USA også vil sende dem til Colombia, har de altså full adgang til det uten at vi på noe formelt grunnlag kan komme med innsigelser.

Det er riktig.

Det var det jeg var på jakt etter. Så en kommentar. Dersom Regjeringen finner at et stortingsvedtak av 1959 skaper noen problemer for det Regjeringen av 1991 ønsker å gjøre, har Regjeringen full adgang til å fremlegge et forslag for Stortinget om å oppheve vedtaket av 1959 og fatte et nytt vedtak i samsvar med det Regjeringen finner å være formålstjenlig i 1991. Jeg synes en slik fremgangsmåte ville være helt naturlig. Jeg liker ikke helt denne unnskyldningen som Regjeringen til stadighet forsøker seg på, med å vise til 1959. Hvis det er et stortingsvedtak Regjeringen ikke liker, har Regjeringen full adgang til, og den gjør det i mange andre sammenhenger, å fremme et konkret forslag om å oppheve tidligere vedtak og skaffe seg et nytt et som er mer i tråd med det Regjeringen ønsker seg.

Vi liker vedtaket av 1959. Vi synes det er et godt utgangspunkt, og det er bred oppslutning om det. Vi innser at vi kommer i vanskelige situasjoner, som dette er, og noe av det vi vil bruke tiden til fremover, er å se på hva det er mulig å gjøre for å stå fast ved det utgangspunkt som jeg har inntrykk av at alle er enige om, nemlig at vi skal være restriktive når det gjelder våpensalg, og unngå situasjoner som dette i fremtiden. Det er vanskelig. Men det er jo ikke bare vi nordmenn som ønsker å være rettlinjet her, og EF har nå en arbeidsgruppe som vi har tenkt å holde nær kontakt med i dette arbeidet.

Eit kort spørsmål for å få ei avklaring frå utanriksministeren på kva slags oppfatningar han har om kva type våpen dette er: Så vidt eg forstår av det utanriksministeren seier, er det snakk om handvåpen. Men det er jo snakk om berbare rakettar, og direktøren for Raufoss, som uttalte seg på fjernsynet for å tilbakevise den kritikken at dette våpenet blei brukt i Mellom-Amerika overfor geriljaen, som ikkje var væpna med panserkøyretøy, og også mot dei sivile, sa heilt eksplisitt at dette var eit panservåpen, våpen som var innretta på panserkøyretøy. Eg vil gjerne ha stadfeste frå utanriksministeren at det er den type våpen vi no snakkar om.

Ja, men jeg ser ikke det som noen motsetning til det jeg sa. Jeg sa bl.a. at rakettene brukes mot lagerbygninger og pansrede kjøretøyer. Jeg tror ikke jeg har sagt noe som står i motsetning til hans svar.

Debatten kommer åpenbart i stortingssalen, så den skal jeg ikke gå noe mer inn i, men bare for å få klarlagt premissene mest mulig for den debatten som kommer: Er det slik å forstå utenriksministerens svar på mitt spørsmål at vi kan for så vidt levere det antall raketter til USA som vi ønsker, f.eks. det samlede antall minus de som er forutsatt å gå til Colombia, og gi uttrykk for at vi forutsetter at de rakettene går til de øvrige fire land? Jeg forstod det slik at det kan vi gjøre, men resultatet av det vil da, så vidt jeg skjønner, være at USA starter M72-produksjon selv, med de konsekvenser det vil ha. Men er det riktig forstått at vi i og for seg, hvis vi ønsker, kan levere et antall som tilsvarer de forutsatte leveranser til de fire øvrige land, USA, Portugal, Bahrain og Kuwait?

Svaret på det er at vi kan si nei også, og vi kan si at vi bare vil levere til USA. Men det vi har fått klart for oss gjennom forhandlingene, er at USA i grunnen gjerne vil overføre arbeidsplassene fra Raufoss til USA. De vil gjerne tilbakeføre de arbeidsplassene de gav til oss. Det er den kinkige situasjonen vi er i. Vi må altså bestemme oss for hva vi vil, og da kommer ringvirkningene inn i bildet, både for Raufoss og mange andre steder. Det er ikke.noe i veien for at vi kan si nei, eller vi kan si ja bare til det som skal til Portugal og USA. Men etter all sannsynlighet vil de da si: Det er greit, men da slutter vi produksjonen i Raufoss og begynner her hjemme igjen. Spørsmålet er i grunnen: Skal rakettene produseres på Raufoss eller i Milwaukee?

Etter utenriksministerens svar til meg i sted, konstaterer jeg at Arbeiderpartiet i regjeringsposisjonmener det er mulig å tolke 1959-vedtaket med det utgangspunktet jeg refererte til. Det mente man ikke i opposisjon. Jeg bare konstaterer at det er slik, og jeg er glad for at man har tatt inn de hensyn som utenriksministeren har referert.

Et spørsmål: Hvordan blir behandlingen fremover nå? Så langt jeg kan skjønne, er egentlig valget veldig klart, skjønt det er vanskelig å fatte beslutningen. Men premissene er, i hvert fall for mange, ubehagelig glassklare. Enten har vi produksjonen eller så har vi den ikke. Det er vel det dette dreier seg om til syvende og sist. Hvis det er slik at utenriksministeren er nødt til å gi sitt svar i løpet av kvelden, går jeg ut fra at dette er noe som er uomgjengelig, slik at Regjeringen må ta det standpunktet uavhengig av en stortingsdebatt, og at den stortingsdebatten vil få et etterfølgende preg. Eller ser man for seg en form for umiddelbar inkludering i den pågående utenriksdebatt?

Nei. Vi har fullmakt til å ta Regjeringens avgjørelse. Vi vil gjerne ha en tilråding og høre reaksjoner i den utvidede utenriks-og konstitusjonskomite. Men i det øyeblikk vi går herfra, har Regjeringen tatt standpunkt.

Eg fekk ikkje svar på om dette løyste andre problem for tilliggande industriar, som utanriksministeren var inne på i utgreiinga si. Er heile problemkomplekset løyst no, eller ligg det andre ting inne?

Jeg vil heller si det slik: Vi har vunnet tid. Vi har gitt svar på det vi må gi svar på innen 10. juni. Vi har ikke noe mer liggende inne nå, men vårt problem er, som flere av dere har vært inne på, at dette er noe som vi vil møte mer og mer av i årene fremover. Vi må søke å få en avklaring så vi slipper å komme i disse for alle meget ubehagelige situasjoner. Det er jo ubehagelig - det er det ingen tvil om.

Vi har jo ikke publikum i dette forum. Dette blir sagt til en protokoll, men det kan av og til være viktig. Jeg vil reservere meg mot den fremstilling som Kaci Kullmann Five gav av Arbeiderpartiets angivelige helomvending her. Vi ser ikke saken som gjaldt leveranser av Sidewinder-raketter til Emiratene som analog til denne, bare så det er sagt for protokollen.

Vi har fremdeles noe som det er klokt av oss å berøre nærmere, nemlig den videre behandling av saken. Det er selvfølgelig helt korrekt som utenriksministeren sier at Regjeringen har sin fulle rett og fullmakt til å avgjøre dette, akkurat som Stortinget har sin fulle rett til å mene nøyaktig hva Stortinget vil om det Regjeringen gjør. Og det vil man også prøve for de fire medlemmer - som jeg går ut fra det er - som har bedt om å få saken opp, noe de har rett til ifølge vårt reglement. Og da begynner jeg å være, om ikke akkurat sensasjon, så i hvert fall en ikke helt oversiktlig situasjon. Jeg hadde faktisk trodd at utenriksministeren etter den innledende redegjørelsen ville gå for et totalt salg, med alt inkludert. De som har uttalt seg fra Regjeringens eget parti, har imidlertid uttalt seg motstridende, og dette kan meget vel resultere i noe som politisk kan fortolkes på en måte som det er all grunn for Regjeringen til å tenke gjennom, eventuelt ta opp med sin gruppe. Jeg går langt utover det som er naturlig her. Dette er bare refleksjoner som hører med fordi vi nå snart befinner oss på overtid. Vi har snaue to uker igjen av sesjonen i Stortinget, og saken må som sagt opp. Hvis det fortsatt er slik at Arbeiderpartiets holdning til dette er så vidt uklar som det er kommet til uttrykk her, vil det være greit om vi kan bli enige om når en redegjørelse eller en bekjentgjøring av standpunkt med begrunnelse kan finne sted i Stortinget.

La meg si om dette at det er ingen uklarhet i forhold til Arbeiderpartiets standpunkt. Det har Arbeiderpartiets parlamentariske leder gitt uttrykk for. Når det gjelder formalitetene, tror jeg nok at stortingspresidenten har et poeng i forhold til Stortingets reglement. Men det som er like klart, er at Regjeringen for egen regning og risiko, etter å ha hørt den utvidede, kan treffe de beslutninger hva angår internasjonale forhandlinger, traktater, salg og hva det måtte være, som den finner berettiget. Regjeringen kan så selvfølgelig behandle det i forhold til hva stortingsflertallet måtte ha behov for. Jeg ville bli overrasket hvis stortingsflertallet har behov for en behandling av denne saken etter at man har hørt det som har vært sagt her. Men det er et spørsmål som da vurderes ide enkelte grupper i tilknytning til den debatt som måtte oppstå etterpå. Men det er altså ikke slik etter min oppfatning at vi må avvente en avtale med USA i lys av en stortingsbehandling som kommer i neste uke - eller på et annet tidspunkt. Jeg mener det i så fall må bli en behandling hvor et eventuelt stortingsflertall går til felts mot den beslutningen som Regjeringen har tatt, men som den er i sin fulle formelle rett til å ta.

Jeg tror jeg må få lov til å oppklare en misforståelse som jeg kan ha skapt. Saken er i all enkelhet den at uansett hva Regjeringen gjør eller ikke gjør, er det anledning for fire medlemmer - eller flere - her til å forlange å få en sak som er tatt opp i den utvidede og satt på dagsordenen, inn for Stortinget. Det er det det i all enkelhet dreier seg om. Hvorvidt det kan virke overflødig, er en annen sak. Jeg er ikke helt fremmed for den tanken, men det er irrelevant i denne sammenheng.

Jeg ser ikke at noe er uklart her når det gjelder den formelle siden. Regjeringen har selvfølgelig rett til å ta en beslutning i dette spørsmålet, og de har valgt å konsultere den utvidede utenrikskomite. Det er ikke slik at det forhold at fire medlemmer av den utvidede forlanger saken inn for Stortinget, innebærer et pålegg til Regjeringen om å vente med sin beslutning. Det må være helt klart. Nå har lederen gjort oppmerksom på at undertegnede er parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet - og det kan bekreftes. Det er klart at dette er av den type saker som ikke gir anledning til gruppebehandling. Ingen av de som møter her, har hatt anledning til å drøfte denne saken i sin gruppe før de kom hit. Og da må vi alltid ta det forbehold at det kan være enkeltmedlemmer av våre grupper som har en annen oppfatning. Det forholdet at én representant helt klart og en annen representant kanskje ikke fullt så klart har gitt uttrykk for reservasjoner, rokker ikke ved det standpunkt som er Arbeiderpartiets gruppes tilråding i dette forum. Jeg bekrefter i og for seg bare det som komiteens leder allerede har gitt uttrykk for.

Jeg bad om ordet til det foregående innlegget av Gunnar Berge. Det er gledelig at også Høyre er kommet til det standpunkt som vi alene forfektet den 12. mars. Jeg ville bare få lov å si dette slik at vi får protokollert en vending på dette punkt. For øvrig tror jeg det ville være svært formålstjenlig om det lot seg gjøre, selv om vårt reglement bare har én paragraf for å sette reglementet ut av kraft, å få denne saken opp på kveldsmøtet i dag. Det er jo adgang til å fravike fristene for å sette saker på dagsordenen, og jeg tror det ville være formålstjenlig om vi relativt tidlig på kveldsmøtet fikk en redegjørelse - og konklusjonen til Regjeringen slik at saken, når den likevel skal behandles i Stortinget, blir satt på dagsordenen i kveld. Jeg er redd for at vi får en debatt om dette i kveld allikevel uten at vi egentlig kan si noe som helst konkret om det som er opplyst her, men eventuelt får en nyhetsmelding/pressemelding fra utenriksministeren. Det blir en veldig rotet debatt i kveld hvis vi ikke kan få dette formelt som sak inn fra den utvidede utenrikskomite. Jeg vil gjerne gjøre oppmerksom på at det er åtte medlemmer som har bedt om å få saken på dagsordenen i Stortinget. Det ville være veldig kjedelig hvis det blir om noen dager ettersom vi har en utenriksdebatt her i kveld. Jeg mener det er mulig i forhold til reglementet å sette tidsfristen ut av kraft for å sette en sak på dagsordenen. Det burde være mulig å få saken avklart i kveld.

Jeg vil bare si at når det gjelder framdriften av denne saken, har det hele veien vært utenriksministerens intensjon å omtale Regjeringens standpunkt i kveldsmøtet.

Saka er jo, som stortingspresidenten gjorde greie for når det gjeld det formelle og realitetane, at vi har fått denne utgreiinga frå utanriksministeren om Regjeringas syn, og vi har ein debatt gåande i stortingssalen. Debatten kjem heilt sannsynleg til å dreie seg også om dette spørsmålet. Eg vil difor anbefale at utanriksministeren gir den utgreiinga, og at vi eventuelt utvidar møtetida slik at vi tek omsyn til at saka skal bringast inn i ope storting - og at den må få si avklaring i kveld.

Jeg var visst blant dem som stortingspresidenten var bekymret over. Når det gjelder situasjonen i Arbeiderpartiet, kan jeg berolige ham med at i Stortinget har ikke jeg noen tanke om å gå imot Regjeringen i et vanskelig og komplisert spørsmål som dette. Dette er et møte iden utvidede utenrikskomite - som skal være lukket. Jeg gav uttrykk for to ting: For det første at jeg har stor forståelse for de kvaler som Regjeringen har vært gjennom i forbindelse med denne saken, særlig på grunn av Colombia, men jeg antar også på grunn av Kuwait og Bahrain. Det andre jeg gav uttrykk for, var det samme som utenriksministeren, nemlig at vi stadig vekk vil stå overfor disse problemene og dette dilemmaet. Utenriksministeren sa til og med - og jeg er enig med ham - at vi sannsynligvis også vil bli stilt overfor disse problemene i framtiden. Derfor trenger vi en omfattende avklaring av hvordan Norge skal stille seg til l) å gjøre for mange arbeidsplasser avhengig av våpenproduksjon, og 2) våpeneksport under de forhold som nå råder. I likhet med hva utenriksministeren helt eksplisitt gav uttrykk for, er jeg tilhenger av en strengest mulig regulering av norsk våpeneksport. Jeg kan ikke skjønne annet enn at jeg på alle punkter ikke bare har gitt uttrykk for at jeg har forståelse for Regjeringen, men jeg har til og med forståelse for hvilke kvaler den har vært gjennom, hvilket er mer enn hva man kan si om Høyre.

Jeg tror jeg må be om ordet for å oppklare en åpenbar misforståelse. Jeg har ikke hatt hr. Steen i tankene i denne forbindelse. Det er mulig jeg hørte feil, men jeg synes tydelig at visepresidenten sa at hun ikke kunne være med på de 300 som skulle til Colombia. Jeg synes ikke at en visepresident er noen hvemsomhelst, og jeg ber om forståelse for at jeg har den oppfatningen. Jeg er helt klar over hvem som er parlamentarisk leder. Men det er klart at det er ikke uinteressant når man skal prøve å danne seg et bilde av hvordan en sak står, at to så auguste personer innenfor samme gruppering, i hvert fall slik jeg oppfatter det, uttaler seg ikke helt identisk.

Bare en liten kommentar. Jeg synes behandlingen av denne saken kan bli ganske ugrei. Nå har vi på den ene siden et formelt krav om å få saken inn for Stortinget, noe som vi helt åpenbart ikke kan få til nå. På den andre siden vil vi -etter at utenriksministeren har holdt den redegjørelsen som formannen nevnte - få dette som en akutt sak helt på slutten av debatten. Det er klart at det blir forholdsvis ugreit. Jeg mener at noe av det viktigste i denne saken er at dette rett og slett går, at vi ikke håndterer saken slik at amerikanerne finner ut nå eller senere at her er det så mye usikkerhet og så mange problemer at det i grunnen er greiest å ta hele produksjonen til USA. Det kan fort bli resultatet hvis det skapes et kaotisk inntrykk av behandlingen. Det legger atskillig bånd på de av oss som mener at dette er en riktig sak. Hvis man nå lager det virkelig store cirkuset ut av saken, tror jeg det vil sende ut signaler om at man nok ser fordelene i denne omgang, men de videre perspektivene kan gå tapt - og det er meget alvorlig, så langt jeg kan se.

Har utenriksministeren noe å tilføye? - Det har han ikke. Det var vel ikke så mange spørsmål, det var mer andre innslag. Regjeringen har da fått de råd som den har bedt om.

Det var til den videre prosedyre. Jeg regner med at Presidentskapet vel overveier det, men det er klart en forskjell på at utenriksministeren i et innlegg i utenriksdebatten omtaler Regjeringens standpunkt, og det at saken blir satt på Stortingets dagsorden. Det vi må ha avklart, er hvorvidt disse åtte representantene i den utvidede vil ha saken inn for Stortinget etter å ha hørt at utenriksministeren kommer til å omtale saken i sitt innlegg nå i kveld, noe som gjør at det kommer til å bli en debatt i kveld. Jeg synes det er viktig å få avklart. Det er klart at utenriksministeren står fritt til å omtale dette i kveld uansett,og det blir sikkert en debatt om det på tampen av kveldsmøtet. Men vi har ikke tilfredsstilt de åttes ytring om å få saken inn for Stortinget. Det forutsetter nemlig at Presidentskapet formelt setter saken på dagsordenen. Jeg synes det er viktig at vi før vi går fra hverandre får avklart hvordan dette skal skje, om saken skal settes på dagsordenen formelt, og da i et senere møte, eller om dette kravet blir frafalt etter at utenriksministeren nå har sagt at han vil ta det opp i debatten allerede i kveld som en del av den generelle utenriksdebatt.

Jeg vil fortsatt fastholde min tolking av regelverket dithen at når en sak blir brakt inn for Stortinget, kommer Stortinget som en erstatning og istedenfor den utvidede. Det har etter min forståelse flertallet tolket på samme måte, og nå har man også fått demonstrert det dilemma man er kommet i. Jeg synes det formelle må være: Etter at dette møtet er avsluttet, må sekretæren øyeblikkelig underrette Presidentskapet om at åtte medlemmer av den utvidede utenrikskomite har brakt saken som stod som nr. 1 på utenrikskomiteens dagsorden, inn for Stortinget. Så tillegger det Presidentskapet som organ å vurdere hvorledes de vil takle den situasjonen. Min anbefaling er at Presidentskapet gjennom et møte i ettermiddag foreslår for Stortinget å fravike tidsfristen for å sette en sak på dagsordenen, og foreslår denne saken satt på dagsordenen i kveld. Det ville i hvert fall formelt være korrekt - og reelt mest fornuftig.

At det er korrekt kan nok være, men hva som er fornuftig, vil det antagelig være delte meninger om, i hvert fall i en politisk forsamling. Det er klart at det som nå ville lost situasjonen, var at man under hensyntagen til det man nå har brakt på det rene, frafalt kravet om en egen stortingsbehandling av dette. Men det vil man ikke. Da er det rett og slett slik at man må ha en egen behandling av det. Men det er ingen ting som hindrer utenriksministeren i å redegjøre for hva som helst som kan sies å ligge innenfor det tema vi behandler i dag, og dette ligger innenfor det temaet. Det må være opp til ham - som det er opp til Presidentskapet å utvise skjønn for å finne en måte å ta dette opp i Stortinget på, eventuelt etter konsultasjoner med de parlamentariske ledere hvis man føler behov for det. Det er sånn det er, det er i hvert fall udiskutabelt.

Eg vil berre seie, som eg har sagt tidlegare i dag, at den måten Hagen presenterer, er den måten vi meiner dette bør løysast på slik situasjonen no er. Og så får Presidentskapet vurdere det etter dei råd som er komne herfrå.

Jeg ville bare si at det er jo ikke bare for synspunktene vi går i den utvidede, det er også fordi jeg kan si ting her som jeg ikke kan si i åpent storting. Det går på avtalene, det går på forhold til det enkelte land, og det går på den enkelte bedrifts forhold.

Ja, jeg tror ikke vi kommer noe sarrlig lenger med dette. Det er altså slik at et i henhold til reglementet fornødent antall vil ha en stortingsbehandling. Hvordan det skal skje, får Presidentskapet vurdere. Det er heldigvis ikke alt denne komite behøver å bry seg med. Jeg vil imidlertid minne om, for den verdi det måtte ha, at det politiske standpunkt til det forslag som er lagt fram, er signalisert. Det ligger et betydelig realitetsinnhold i det komiteens nestleder har sagt om hvordan dette kommer til å virke utad. Det håper jeg, selv om det kanskje er formastelig tale, at også Presidentskapet legger seg på sinne. Er det noen som har noe mer å bidra med i denne saken? - Det er det ikke. Da går vi videre til sak nr. 2.

Etter avslutningen av president Gorbatsjovs besøk finner jeg det naturlig å orientere komiteen om utviklingen når det gjelder avgrensningen i Barentshavet. Totalt er det omstridte området mellom sektorlinjen og midtlinjen på ca. 176000 km². Området dekker betydelige arealer i de sørlige, kystnære farvann innenfor 200 nautiske mil, i et midtre område mellom Svalbard og Novaja Zemlja, samt mindre arealer lengst i nord; nord for Svalbard og Franz Josefs Land. Det sovjetiske standpunkt er som kjent at avgrensningslinjen skal følge sektorlinjen, mens vi fra norsk side hevder at midtlinjen skal legges til grunn. Spørsmålet ble første gang drøftet med den nye politiske ledelsen i Sovjetunionen i desember 1986. Men det er først i de siste par år det har vært merkbar fremgang i drøftelsene. Komiteen ble sist orientert om spørsmålet av utenriksminister Bondevik forut for embetsdrøftelsene i Oslo i mars 1990. Da var situasjonen at man fra norsk side hadde avvist statsminister Ryzjkovs forslag av januar 1988 om en tillitssone for felles utnyttelse. I november samme år la man fra sovjetisk side frem et forslag som innebar en innrømmelse på ca. 8 pst. av det omstridte området lengst i nord, men som var koblet sammen med Ryzjkovs forslag. Dette var imidlertid første gang at den sovjetiske part sa seg villig til å gjøre innrømmelser med hensyn til selve grensedragningen. Under den første runde med embetsdrøftelser i mars 1989 la Norge frem en idéskisse som innebar innrømmelse på ca. 15 pst., hovedsakelig i den midtre del av det omstridte området. I september 1989 hadde jeg et møte med utenriksminister Sjevardnadze, hvor det var enighet om å videreføre drøftelsene på embetsnivå. I en tale i Helsingfors i oktober samme år sa president Gorbatsjov at tiden var kommet, for begge parter, til å se med friske øyne på avgrensningsforhandlingene med sikte på endelig å nå frem til en gjensidig akseptabel avtale. Men det var først under et møte mellom utenriksminister Bondevik og utenriksminister Sjevardnadze i februar 1990 at vi mottok sovjetiske signaler om et konkret geografisk tilbakespill under de forestående drøftelser i mars 1990. Dette dannet bakgrunnen for min forgjengers nevnte orientering til komiteen. Antagelsene om større sovjetisk imøtekommenhet viste seg å slå til. For første gang fikk drøftelsene (5L) i mars 1990 karakter av reelle forhandlinger. Sovjetunionen la frem forslag som innebar relativt betydelige innrømmelser, både prinsipielt og arealmessig, i de sørlige deler av det omstridte området. Vi la på vår side frem et konkret og forberedt motsvar som dekket deler av det midtre og det sørlige området. De sovjetiske innrømmelser under denne runden var på ca. 10 pst. og de norske på ca. 9 pst. Ved siden av de konkrete utspill oppnådde vi under denne runden følgende viktige resultater: - Den sovjetiske siden oppgav bindingen til ordninger for felles utnyttelse; - Fra sovjetisk side ble det bekreftet at en endelig avgrensning vil føre til at gråsoneavtalen faller bort; - Partene bekreftet at de ville fortsette fiskerisamarbeidet i henhold til andre eksisterende avtaler etter en avgrensning. I oktober i fjor ble avgrensningsspørsmålet igjen drøftet mellom min forgjenger og utenriksminister Sjevardnadze. Det ble da oppnådd enighet om å avholde to nye møter på embetsnivå og at utenriksministrene selv ville følge spørsmålet nøye. I tråd med denne forståelsen ble en ny runde med uformelle konsultasjoner avholdt i Moskva senere samme måned. Ved denne anledning la den sovjetiske siden frem et tilbud om innrømmelser på ca. 10 pst. i den midtre del av det omstridte området. Dette innebar at det for første gang siden drøftelsene begynte forelå sovjetiske forslag angående alle deler av det omstridte området. Ettersom vi denne gang på forhånd ikke hadde indikasjoner om sovjetiske utspill, ble det konkrete norske motsvar fremført gjennom diplomatiske kanaler en måned senere, i november 1990. Det norske forslag innebar en innrømmelse på ca. 8 pst. i den midtre og den sørlige del av det omstridte området. Nye kontakter på politisk nivå fant så sted under viseutenriksminister Kovaljovs besøk i Oslo i desember i fjor, og under visepresident Janajevs besøk her i januar i år. Under disse samtalene fikk vi visse signaler om et sovjetisk tilbakespill i neste runde. Spørsmålet ble også omtalt i et møte statsministeren hadde med sin sovjetiske kollega, Pavlov, i april i år i London. Under den siste runden med embetsdrøftelser som fant sted i mars i år i Oslo, nærmet partene seg hverandre ytterligere. Den sovjetiske siden la da frem et tilbud som utgjør ca. 9 pst. i den midtre del av det omstridte området. Det norske motforslag inneholdt i det vesentlige innrømmelser i de nordlige og midtre deler av det omstridte området, men var i omfang noe mindre enn det sovjetiske forslag - ca. 6 pst. Partene hadde dermed oppnådd enighet om fordelingen av i overkant av 75 pst. av området gjennom en balansert prosess. De to parters innrømmelser har vært omtrent like store. Men det gjenstår ca. 25 pst., hovedsakelig i de sørlige områder. Ved avslutningen av siste runde fremholdt den sovjetiske delegasjonsleder at man hadde gjort store fremskritt og at det derfor var ønskelig å påbegynne arbeidet med å utforme en avtaletekst. Forut for presidentbesøket mottok vi imidlertid signaler om intern sovjetisk uenighet om hvordan spørsmålet bør løses. Blant annet fremførte fiskeriminister Kotljar under sitt besøk i mai i Oslo skepsis med hensyn til å foreta en avgrensning med virkning for fisket i Barentshavet. Andre indikasjoner tydet på at spørsmålet ikke kunne løses uten at den russiske republikk ble koblet inn. Og fremdeles må vi gå ut fra at strategiske interesser spiller en betydelig rolle i sovjetiske overveielser om spørsmålet. På denne bakgrunn var det etter min mening av stor betydning at begge parter i den felleserklæring som ble undertegnet under president Gorbatsjovs besøk, erkjente viktigheten av å oppnå enighet om avgrensningslinjen mellom både kontinentalsokler og økonomiske soner. Vi legger også stor vekt på partenes enighet om snarlig å komme frem til en gjensidig akseptabel kompromissløsning. Vi har dermed fått en autoritativ bekreftelse på at forståelsen av 1984 står ved lag, dvs. at linjen ikke bare skal gjelde kontinentalsoklene, men også de økonomiske soner - eller fiskeriene. Samtidig er spørsmålets prioritet og partenes likeverd blitt understreket. I tillegg er det viktig at den vesentlige fremgang som hittil er oppnådd i drøftelsene nå er blitt bekreftet på høyeste nivå. Jeg vil også fremheve at felleserklæringen legger til grunn at avgrensningsspørsmålet blir løst før et mer omfattende samarbeid om ressursutnyttelse på kontinentalsokkelen i Barentshavet blir aktuelt. Det vil ikke være i norsk interesse å gå inn på et slikt samarbeid før det oppnås enighet om en klar og entydig grenselinje. Gorbatsjov var for øvrig opptatt av at begge parter burde tenke over hvordan spørsmålet kunne bringes videre og sluttføres. Og han mente at tiden kanskje var kommet til å tenke over hvorvidt man i denne sammenheng burde inngå en pakke med samarbeidsavtaler. Dette kan vi først ta stilling til når vi mottar et konkret forslag om hva en slik pakke eventuelt kan inneholde. Ellers tror jeg at Gorbatsjovs besøk var viktig i en avgrensningssammenheng også fordi han personlig forhåpentligvis fikk en klarere forståelse av hvordan vi fra norsk side ser på spørsmålet. Dessuten er saken gjennom besøket sikret en høyere grad av oppmerksomhet fra den politiske ledelse i Sovjetunionen. Det er positivt, fordi dette spørsmålet ikke kan finne en løsning uten medvirkning på høyt politisk nivå. Gorbatsjov kom imidlertid ikke med noen konkrete signaler om hvordan han tenker seg at en endelig løsning bør se ut. Han sa heller ikke noe om den umiddelbare oppfølging. Det er imidlertid klart at initiativet til neste runde i embetsdrøftelsene må komme fra Moskva, og at de etter forutsetningene skal finne sted senere i år. Når det gjelder innholdet i de videre drøftelser, forventer vi et nytt sovjetisk forslag. Den sovjetiske siden syntes å være innforstått med dette ved avslutningen av forrige runde. Fra norsk side tar vi sikte på å følge det opplegg som gjennom de siste par år har vært fulgt av skiftende regjeringer. Til slutt vil jeg gjenta hovedelementene i den norske forhandlingsposisjon som har ligget fast og som vi fortsatt bør basere oss på, og som også daværende utenriksminister Bondevik redegjorde for i fjor: 1) en klar og entydig grenselinje med forankring i folkeretten, 2) begge parters likeverdige posisjoner og interesser må tas i betraktning, 3) genuin kompromissvilje for å finne en løsning, 4) ta den tid som er nødvendig for å nå målet, 5) en klar avvisning av ordninger for felles utnyttelse og ordninger som innebærer at hovedspørsmålet om grenselinjen skyves til side, 6) enighet om en grenselinje er en viktig forutsetning for et senere samarbeid, 7) unngå prejudiserende aktivitet i omstridt område. Vårt håp er at en videreføring av denne linjen skal lede til en gjensidig akseptabel og balansert løsning innen overskuelig fremtid.

Siden jeg var en av dem som har bedt om å få denne saken opp, vil jeg gjerne få takke for redegjørelsen. Jeg synes den var meget nyttig på bakgrunn av det som ble sagt på pressekonferansen forrige uke. Bare et kort spørsmål: Utenriksministeren nevnte det momentet at nå ville kanskje også den russiske republikk komme på banen. Spørsmålet er: Hvor mye ligger det i det ordet, hvor kompliserende kan det eventuelt bli?

Jeg vil bare gi min tilslutning til den linjen som her er trukket opp. Den samsvarer med det vi stod for tidligere. Jeg skjønner at det har vært fremgang, etter de samme prinsipper som før. Som jeg sa i åpent storting, vil jeg understreke viktigheten av at det i de innrømmelser som gis, må være balanse når det gjelder de tre delene, den nordlige, midtre og sørlige delen. Og det er en linje Regjeringen følger. Så jeg bare ønsker Regjeringen lykke til videre med sikte på å nå fram. Det burde være realisme i det nå når en er kommet så vidt langt som en har.

Jeg følger opp det Bondevik sa med et spørsmål når det gjelder disse tre hovedsonene. Hvordan er det med ressursene i disse tre deler? Jeg tenker bl.a. på geologien ut fra et oljemessig synspunkt. Er det noen spesielt interessante områder som gjør at man kanskje burde se på dem, og ikke bare se på om det er balanse mellom alle tre soner. Hvis det er olje i den sørlige sonen, kunne vi kanskje gi fra oss den nordlige og beholde oljen. Har man tatt slike ting med i betraktning, og foreligger det undersøkelser som gir oss kunnskaper om potensielle ressurser i disse tre delene av sonen?

Jeg vil bare for ordens skyld gi uttrykk for tilfredshet over den utvikling som gråsonesaken nå er inne i og de framskritt som en har oppnådd, som også - så vidt jeg skjønner - i fortsettelsen vil basere seg på den forhandlingsstrategi som flere regjeringer har stått bak. Jeg gir derfor min tilslutning til det som er kommet fram.

Først til spørsmålet om hva jeg la i det jeg sa om at "den russiske republikk" kom på banen. Det jeg sa, var: "Andre indikasjoner tydet på at spørsmålet ikke kunne løses uten at den russiske republikk ble koblet inn." Det er altså antydet fra sovjetisk hold, men vi håper at det ikke skal føre til nye komplikasjoner, men det er klart at muligheten er der; det må vi bare se i øynene, for det kan være markeringsbehov, som jeg tror vi allerede har sett litt av på fjernsynet. Når det så gjelder ressursene i de tre delene, vet vi lite, og Sovjet vet også lite heldigvis. Jeg tror det ville vært en meget vrien situasjon å komme fram til løsninger hvis man visste noe om dette. Vi har vært ganske nøye på at det i_den omstridte sone ikke skulle være undersøkelser, og det gjør at kunnskapene - heldigvis - er meget begrenset.

Bare et lite moment. Jeg synes det var beroligende å høre orienteringen, men utenriksministeren var inne på at man ønsket "en snarlig utvikling." Når det gjelder spørsmålet om delelinjeforhandlingene, er i hvert fall min holdning at vi må ta den tiden som er nødvendig for å komme fram til en forsvarlig løsning, og at vi unngår å komme i den stress-situasjonen at vi på en måte inngår for store kompromisser for å få et hurtig resultat. Jeg tror ikke det er uenighet om det. Men jeg vil på bakgrunn av det utenriksministeren sa om "en snarlig utvikling", bare minne om punkt 4 i disse premissene, at vi skal ta "den tid som er nødvendig."

Har utenriksministeren noen kommentar til det?

Ikke noe utover det at jeg har uttrykt ønske om en balansert og snarlig løsning - det er ikke urimelig.

Er det flere som har behov for å si noe under dette punkt? - Det er det ikke.

Er det noen som ber om ordet under Eventuelt?

Jeg vet ikke om det er tillatt å spørre Regjeringen, ved utenriksministeren, om hvilken fremdrift man nả tenker seg i hvalsaken etter den meget beklagelig utviklingen under årsmøtet i Reykjavik. Jeg tenker ikke nå på realitetene, men på hva slags tempo og saksbehandling man legger opp til.

Vi vil foreløpig vente med reaksjoner av flere grunner. For det første fordi vi har drøftelser innad om det videre arbeid og hva vi bør gjøre. For det annet fordi vi - naturlig nok - har kontakt med en del av de regjeringene som står på det samme standpunkt som oss, men jeg må si også fordi våre reaksjoner må ses i lys av andre forhandlinger som nå også pågår vi må derfor passe på de samlede norske interesser.

Er det flere som ber om ordet under Eventuelt? - Det er det ikke.