Jeg vil gjerne først forsøke å gi en kort oversikt over forhandlingenes gang på konferansen i Paris, og spesielt da komme inn på det standpunkt som den norske delegasjon ved forskjellige anledninger har tatt der nede. Senere vil jeg gjerne få lov til å redegjøre for hvordan en del av de saker som ble omtalt i et tidligere møte her, slike ting som de norsk-danske Grønlandsforhandlinger, arkivoppgjørene med Danmark og Sverige, de norsk-sovjetrussiske grenseforhandlinger og enkelte andre spørsmål, står i øyeblikket, slik at komiteen kan være a jour med det. Fredskonferansen i Paris omfatter jo, som det vil være komiteen kjent, foruten de 4 innbydermakter - altså 4 av de 5 medlemmer i utenriksrådet som står som innbydere - 17 andre stater. Begrensningen er tatt etter de av De Forente Nasjoner som har bidratt til krigføringen med vesentlige militære styrker. Det viser seg at av de 21 stater som på dette grunnlag er innbudt til fredskonferansen, har alle unntagen Norge på et eller annet tidspunkt erklært krig mot en eller flere av de 5 stater som det er fredskonferansens oppgave, ikke å sluttbehandle fredstraktatene med, men å uttale seg om utkastene til fredstraktater med. Dette at vi ikke har erklært krig overfor noen av de stater som det skal sluttes fred med, eller diskuteres fredstraktater med i Paris, gjør at vi står i en særstilling i forhold til alle de andre stater på konferansen, forsåvidt som vi ikke er medlemmer av noen av de egentlige traktatkommisjoner. De kommisjoner konferansen har delt seg i, er en territorial og politisk kommisjon, som det kalles, for hver av de 5 stater. Dessuten en økonomisk kommisjon for Finland, Romania, Bulgaria og Ungarn, og en økonomisk kommisjon for Italia. I ingen av disse 7 kommisjoner er Norge representert. Der er bare representert de stater som har erklært krig og vært i formell krigstilstand med hvert enkelt av landene. De kommisjoner Norge er med i av de faste kommisjoner, er for det første generalkommisjonen, som har vist seg å bli en fullstendig betydningsløs kommisjon. I utkastet fra innbydermaktene, slik det ble forelagt og vedtatt, fikk man det inntrykk at generalkommisjonen skulle være noe tilsvarende The Steering Committee på De Forente Nasjoners generalforsamling. Det står at dens oppgave skal være å koordinere samtlige øvrige kommisjoners arbeid, men i praksis er det blitt til at det koordineringsarbeidet utføres i et meget mindre kollegium, nemlig i konferansens sekretariat, som består av representanter for de 4 innbydermakter og 4 andre makter, valgt av konferansen. For min del tror jeg at det er en praktisk og hensiktsmessig ordning at dette koordineringsarbeidet utføres i dette mindre kollegiet. Det er alltid lettere å komme til resultater når man er 8 enn når man er 21, og noe som er enda vesentligere: Det er meget lettere å komme til resultater når man forhandler for lukkede dører, enn når man forhandler med hele verdenspressen til stede. Det spørsmålet om offentlighet i forhandlingene skal jeg forresten komme tilbake til litt senere. De andre 2 kommisjoner hvor Norge er representert, er militærkommisjonen, hvor alle stater som er innbudt til konferansen har sete, og den såkalte juridiske og redaksjonskomite, som nå gjennom praksis har fått i mandat å avgi uttalelser om juridiske tvilsspørsmål, men som får som sin vesentlige oppgave å finpusse traktattekstene når de foreligger utformet fra de forskjellige kommisjoner. Men jeg understreker igjen at de traktatutkast som kommer til å foreligge som resultat av forhandlingene i Paris, ikke er annet og mere enn anbefalinger fra de 21 stater som der er representert, og at det er de 4 innbydermakter som, etterat Paris-konferansen er ferdig, og etter den avtale som de kom frem til under et av møtene i Paris her i forrige måned, skal sluttbehandle dem under møter som de har bestemt seg for å holde samtidig med F.N.s generalforsamling i New York - altså en gang i oktober eller november måned. Vi står med andre ord som en slags observatører der nede, fordi vi ikke medmindre vi selv forlanger det, møter i noen av traktatkommisjonene. Jeg vil da, for å gjøre det så kort som mulig, ta det kronologisk det som er skjedd der nede. Det skulle vel ikke være nødvendig overfor komiteen her å regne opp nøyaktig hvilke stater det er som deltar, det går jeg ut fra at komiteens medlemmer er orientert om. Stadiene i konferansens arbeide kan en si er disse: Først generaldebatten hvor samtlige hoveddelegerte, altså samtlige formenn i delegasjonene, holdt mere prinsipielle innlegg om sitt syn på konferansen og dens oppgaver og på de retningslinjer som burde legges til grunn for dens arbeide. Parallelt med generaldebatten hadde vi så i en ad hoc reglementskommisjon hvor samtlige delegasjoner var representert, debatten om vedtagelsen av selve konferansens reglement. Først da den debatten var over og reglementet etter fornyet debatt i plenarforsamlingen var vedtatt, ble de forskjellige kommisjoner konstituert slik som jeg nevnte, og vi er nu i den fase i forhandlingene der nede hvor arbeidet foregår i kommisjonene, der holdes ikke plenarmøter. Men samtidig med at kommisjonene ble konstituert og begynte sitt arbeide, fikk de 5 fiendestater anledning til i generalkonferansen å komme frem med sine merknader til de traktatutkast som forelå fra de 4, og dessuten fikk en del stater som ikke er medlemmer av konferansen, men som konferansen etter til dels nokså lang debatt vedtok å innby til å komme til stede og gjøre gjeldende sitt syn på forskjellige spørsmål, høve til å legge frem dette synet også i generalkonferansen. Det var Egypt, Cuba, Mexico, Albania og Iran. Og endelig fikk Østerrike høve til å legge frem sine merknader på et bestemt punkt, det gjaldt grensespørsmålet mellom Østerrike og Italia i traktatutkastet for Italia. Etter den timeplan som nu er satt, skal det stadium vi nu er i, kommisjonsstadiet, være avsluttet senest 5 oktober. Da skal de forskjellige kommisjoner ha avgitt sine rapporter til generalkonferansen og så er det regnet 10 dager - fra 5 - 15 oktober til debatten i plenarforsamlingen om rapportene, d.v.s. om innstillingene fra de forskjellige kommisjoner, og i det stadiet, når de kommer opp for plenarforsamlingen, blir det først at Norge, som ikke har vært medlem hverken av de territoriale eller de økonomiske kommisjoner, får høve til å markere sitt standpunkt til de eventuelle stridsspørsmål som da enda måtte bestå, og som vil komme til uttrykk i form av flertalls- og mindretallsinnstillinger fra kommisjonene. Og da kan det også, fordi vi ikke har hatt anledning til å ta standpunkt under kommisjonsforhandlingene, bli spørsmål om å begrunne ved forskjellige høve den stemmegivning som vi da bestemmer oss for. Det stadium i konferansens arbeid hvor vi har hatt høve til å delta aktivt ved siden av hovedinnlegget i plenarforsamlingen, var under forhandlingene i reglementskommisjonen, og alt der kom jo de motsetningene som gjør arbeidet på konferansen så vanskelig som det faktisk er, ganske klart til uttrykk. På punkt etter punkt under debattene i reglementskommisjonen kom det til tildels meget voldsomme sammenstøt, slik at atmosfæren fra tid til annen var alt annet enn hyggelig, og ikke bare journalistene, som jo alltid vører sensasjon, men også svært mange av oss som satt der som delegerte i møtene, spurte oss selv iblant når et møte var over uten at man kom til et resultat: Blir det brudd? Går konferansen fra hverandre, eller greier vi å komme videre? Så pass skarpe var motsetningene på visse tidspunkt. Og der kommer jeg tilbake til dette med offentligheten i forhandlingene. På et meget tidlig møte, ja på det første konstituerende møte i generalkommisjonen, fremmet Byrnes på vegne av den amerikanske delegasjon med øyeblikkelig tilslutning fra Molotov på vegne av sovjetdelegasjonen, forslag om at ikke bare plenarkonferansens forhandlinger, som selvfølgelig var, skulle være åpne for publikum og presse, men også alle kommisjonens møter. Det er siden i praksis fortolket dit hen at også underkommisjonsmøter skal være åpne for publikum og verdenspressen. Helt umiddelbart kan man si at det er det eneste riktige og tiltalende at debattene foregår i full offentlighet, men jeg tror ikke det er mange av konferansens deltagere idag som ikke er klar over at det allikevel var en feil som der ble gjort, fordi resultatet har vist seg å bli at de innlegg som holdes, holdes mer med tanke på at de skal leses av det hjemlige publikum enn som innlegg adressert til de andre forhandlere på konferansen. På en konferanse hvor utgangsstillingen er den at der består ganske skarpe motsetninger på vesentlige punkter, og hvor derfor den eneste mulighet for resultat er en vilje til kompromiss fra alle sider, er det uendelig meget vanskeligere, når man først har engasjert seg og sin prestisje offentlig på alle punkter, da etterpå å gjøre de innrømmelser som det vil bli nødvendig å gjøre fra alle sider, hvis man skal komme fram til noe nær enstemmige innstillinger fra Pariskonferansen. Nå, det er en ting som er gjort, og når det ennu er mange som spør seg selv Hvordan i all verdens rike skal det bli mulig å holde denne timeplanen? så har dette offentlighetsprinsippet nok en god del av ansvaret for det. I reglementskommisjonen var stillingen den at fra en del av de innbudte 17 ble det fra første øyeblikk av reist en aksjon for å slå fast at Pariskonferansen var suveren i forhold til alle foreliggende forslag fra de fire innbydermakter. De som drev aksjonen med størst iver, var den australske delegasjon ledet av utenriksminister dr. Evatt, den nederlandske delegasjon, den brasilianske og den new zealandske, men med tilslutning fra de fleste andre representanter for små og mellomstore stater. Deres synspunkt ble utformet i forslaget om for det første at konferansen skulle stå helt fritt i valget av sin president eller sine presidenter, uten å behøve å ta noe hensyn til det forslag som forelå fra innbydermaktene, om at presidentverdigheten skulle gå på omgang mellom de fem medlemmer av utenriksministerrådet - der ble også Kina tatt med. Det kom til uttrykk igjen og mest outrert i forslaget om at konferansens anbefalinger, rekommandasjoner, skulle vedtas med alminnelig flertall, mens forslaget som forelå fra innbydermaktene, var at det skulle kreves to tredjedels flertall for at et vedtak skulle gjelde som rekommandasjon og dermed gå videre til de fire som en anbefaling de da var forpliktet til å ta alvorlig hensyn til. I denne striden tok den norske delegasjon konsekvent det standpunkt at på en internasjonal konferanse nytter det ikke å hevde det synspunkt at hver stemme veier nøyaktig likt. Det ble gjort forsøk i argumentasjonen på å si at man måtte følge det demokratiske prinsipp fra ethvert nasjonalt parlament, fra enhver nasjonal avstemning innenfor en enkelt stats område, hvor hver stemme skulle veie likt. Til det svarte jeg i et innlegg i generalkommisjonen at det etter den norske delegasjons mening var et urealistisk standpunkt. All den stund det er så stor forskjell, ikke bare i folketall, men ikke minst i økonomisk, politisk og militær makt som der er mellom statene, er det rimelig og riktig at det legges større vekt på stormaktenes holdning, at de får større innflydelse, og dermed også større ansvar enn de små stater. Og jeg sa videre at situasjonen i verden i dag både hvor det gjelder fredskonferansen i Paris, og hvor det gjelder hele det internasjonale arbeid, slik vi nå prøver å organisere det i de Forenede Nasjoner, i virkeligheten er betinget av at stormaktene greier å nå frem til et tillitsfullt samarbeid, og at det ikke tjente noen fornuftig hensikt, og slett ikke tjente til å fremme muligheten for et godt arbeid på konferansen i Paris, om man så bort fra den realitet, eller forsøkte å konstruere opp et slags prinsipielt motsetningsforhold mellom de små stater som sådanne og stormaktene som sådanne. Derfor stemte vi for de 4 stores forslag hvor det gjaldt presidentordningen, og det ble også resultatet som til slutt ble vedtatt mot 8 stemmer, idet alle de 4 store holdt sammen. Vi hevdet også prinsipalt at vi hadde ingen innvending i og for seg å gjøre mot at det skulle kreves 2/3 flertall for rekommandasjoner fra konferansen, ut fra den ganske enkle tankegang at skulle en sånn anbefaling virkelig ha noen vekt, måtte det minst være 2/3 som var enig om den. Helst burde den være så nær enstemmighet som mulig. Jo nærmere enstemmighet en slik innstilling var, desto større vekt ville den ha. Da det så fra alle de andre små statenes side ble hevdet meget sterkt at da kunne man risikere at overhodet ingen anbefaling kom istand, sa jeg fra at et kompromissforslag som den engelske delegasjon hadde fremmet om at man også skulle anerkjenne en slags annenklasses rekommandasjon, som bare var vedtatt ved alminnelig flertall, ville vi synes var en brukbar løsning, og at vi håpet og regnet med at den kanskje kunne samle flertall. Det viste det seg at den ikke gjorde. Da ble det fra fransk side etter underhåndstilskyndelse fra oss fremsatt et annen mellomforslag, som gikk ut på at det skulle vedtas anbefalinger med 2/3 flertall, og at vedtak som bare oppnådde alminnelig flertall - hvis en av de statene som hadde stemt for det forlangte det - skulle gå videre til utenriksministerrådet, som da skulle være forpliktet til å ta det under alvorlig overveielse. Det forslag ble etter nokså lang debatt til slutt akseptert av Sovjetdelegasjonen, og da det ble stillet under votering, stemte vi for det. Ved siden av Sovjetsamveldet, Ukraina, HviteRussland, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia og Polen var det Frankrike som forslagsstiller og Norge, som i debatten hadde ordet til fordel for forslaget, som stemte for forslaget. Det falt allikevel mot disse 8 stemmer. Da så det engelske kompromissforslag, som etter vår oppfatning i realiteten bare lå et hår fra det franske mellomforslag, ble satt under votering, stemte vi for det, ut fra det resonnement - som jeg siden i en samtale med Molotov forklarte ham - at kan man ikke få det man synes er det beste, bruker vi i alminnelighet i norsk parlamentarisk praksis å stemme subsidiært for det nest beste, når realiteten praktisk talt er den samme. Det førte til at vi i den votering fikk den konstellasjon som så ved noen senere høve har gått igjen, et flertall på 15 ved den endelige votering, hvor Frankrike også stemte for det britiske kompromissforslag, mot de 6 som praktisk talt alltid sto sammen: Sovjet og de andre som jeg nevnte i umiddelbar sammenheng med det. Etter det resultat i reglementskommisjonen var den alminnelige oppfatning at i plenarmøtet dagen etter ville det bli votering med en gang. Denne oppfatning var i den grad grunnfestet at da møtet ble satt ville Bidault, som fungerte som president, uten videre gå over til avstemning, og avstemningen var alt begynt. Men så viste det seg at Sovjet-delegasjonen hadde vært litt sent ute, og i siste øyeblikk før voteringen for alvor kom igang, forlangte Molotov ordet og tok så hele debatten fra reglementskommisjonen opp igjen, med hele argumentasjonen derfra om at man holdt på det som var innstillingen fra de 4 store uten endringer, og måtte forlange 2/3 flertall forat rekommandasjonene overhodet kunne vedtas og gå videre til utenriksministerrådet, og vi fikk en langvarig og tildels temmelig skarp debatt igjen i plenarkonferansen, som allikevel endte med det samme resultat som i reglementskommisjonen. Hverken franskmennene eller vi, som i grunnen var de eneste som ikke fra først av hadde holdt prinsipalt på det britiske endringsforslag, fant noen grunn til, når først reglementskommisjonen, hvor alle stater var representert ved ansvarlige delegasjonsledere, hadde tatt sitt standpunkt, da å forandre standpunkt i generalforsamlingen. Og resultatet ble altså da igjen at reglementet ble vedtatt på de punkter hvor der var strid om det med 15 mot 6 stemmer. Ellers hadde vi den konfigurasjon 15 mot 6 ved et par høve hvor det gjaldt spørsmålet om hvilke stater skulle ha anledning til å bli hørt på konferansen, idet SovjetSamveldet blandt annet satte seg imot at Østerrike skulle få anledning til å ta ordet, og det ble da vedtatt med de 15 mot 6 stemmene. Det er mulig at det også skjedde ved noen av de andre land, det husker jeg i øyeblikket ikke, og det har jo heller ingen vesentlig interesse. Med hensyn til vår holdning overfor kommisjonene, så ble det under debatten i reglementskommisjonen åpnet adgang for en hvilkensomhelst delegasjon som ikke var representert i en eller annen kommisjon, hvis den ønsket å uttale seg om et bestemt spørsmål, til å anmelde det til kommisjonspresidenten og forlange å bli hørt, og da skulle kommisjonen også gi det høve. Vi fant ut at der ikke var noen grunn for oss til å komplisere debattene ved å melde oss med spesialstandpunkter i de forskjellige traktatkommisjoner. Situasjonen da kommisjonsarbeidet for alvor kom igang, var nemlig den at der forelå allerede 235 endringsforslag, hvorav den australske delegasjon alene hadde fremmet noe slikt som 130 eller 135, og vi fant da at i dette hav av endringsforslag var det ingen grunn for oss til å yde bidrag til å forlenge debattene ytterligere, så meget mere som hvis en fremmet et endringsforslag, så måtte en også forlange å være tilstede ikke bare når det ble fremsatt, men også inntil det var sluttbehandlet, og slik som vår delegasjon var sammensatt, ut fra den forutsetning at vi ikke kom til å bli med i noen av disse traktatkommisjoner, hadde vi simpelthen ikke mannskap til å makte en slik oppgave, rent bortsett fra at mange av de spørsmål som de territoriale og politiske kommisjoner behandler, er i den grad ømtålelige at det ikke var noe ønskemål å skulle behøve å gripe inn og stikke hånden inn i et hvepsebol i den anledning. Vi har derfor, hvor det gjaldt denne adgangen til å forlange å bli hørt, innskrenket oss til å forlange å bli hørt og lagt frem våre erstatningskrav i den økonomiske kommisjon for Italia, og vi har til den økonomiske kommisjon for Italia og til den økonomiske kommisjon for de andre land, fremmet et enkelt endringsforslag bare for å sikre at norske statsborgere ikke skulle komme i en slettere stilling hvor det gjaldt forsvaret av patentrettigheter og forfatterrettigheter og lignende rettigheter enn noen av de andre medlemmer. Det var rett og slett en redaksjonell endring det dreiet seg om. I det foreliggende utkast sto det at borgere av stater som hadde brutt den diplomatiske forbindelse skulle ha den og den behandling. Nu var jo situasjonen i Norge den at initiativet til bruddet av den diplomatiske forbindelse ofte kom fra den annen kant og ikke fra norsk side, og det standpunkt vi hevdet var at det skulle hete: «stater hvor den diplomatiske forbindelse har vært brutt». Det er da også blitt akseptert, og dermed er også norske borgeres rettigheter kommet på like linje med alle de andre deltagende staters rettigheter. Hvor det gjelder erstatningskravet overfor Italia, er det nødvendig å gi en liten forklaring, så meget mere som jeg, da delegasjonen reiste nedover, var av den oppfatning etter det som forelå av materiale i Utenriksdepartementets krigsoppgjørsavdeling, at vi ikke hadde erstatningskrav i egentligste forstand å gjøre gjeldende overfor Italia. Det viste seg å bero på en stor misforståelse, idet Nortraship i London allerede i februar og mars i år har sendt til Handelsdepartementet oppgaver over de skib som er senket påviselig ved italienske krigshandlinger, og de tap som det har påført oss, utregnet etter samme prinsipper som de vi har gjort gjeldende i våre erstatningskrav på Tyskland. Og det viste seg da, når vi først fikk disse oppgavene, som altså av en grunn som ennu ikke er oppklart, ikke er kommet videre fra Handelsdepartementet til Utenriksdepartementet vi fikk dem direkte fra Nortraship på forespørsel fra Paris - at de tap som norsk skibsfart har lidt, kan beregnes til et minimum av 5 millioner pund eller, etter den kurs som brukes der nede, 24 ½ million U.S. dollars. Vi fremmet det kravet ikke minst med sikte på at vår holdning i Paris på denne konferansen jo må stå i samsvar med den holdning vi alt har inntatt i våre erstatningskrav overfor Tyskland, og det vi kommer til å hevde når vi en gang kommer så langt som til forhandlingene med Tyskland. Men vi formet vårt innlegg meget forsiktig, fordi vi er på det rene med at noen større utsikt til å få denne erstatning er det ikke, og fordi vi heller ikke ønsker gjennom å fremme et krav på en ubehagelig måte å forspille det gode forhold som vi har til det nye Italias regjering. Derfor formet vi innlegget slik, at hvis Italia ble pålagt å yde krigserstatning helt eller delvis, så må det beløp som er nevnt, legges til grunn for den norske stats erstatningskrav. Når det gjelder spørsmålet om når og på hvilken måte Italia skal dekke det beløp som ved den endelige beslutning måtte falle på Norges del, er den norske regjering rede til å ta alt tilbørlig hensyn både til Italias vanskelige stilling idag og til Italias egen deltagelse i sluttkampen mot Tyskland. «Den norske regjering vil derfor hverken insistere på at det i traktaten blir fastsatt noen bestemt forfallsdag eller noen bestemt betalingsmåte for det norske erstatningskravs vedkommende, men vil, hvis det ikke blir truffet en ordning med fellesoppgjør gjennom et sentralorgan, søke å løse disse spørsmål gjennom direkte forhandlinger med den italienske regjering». Vi har ikke fått noen reaksjon hittil fra italiensk side på at kravet ble fremmet, til tross for at det jo kunne komme noe overraskende, etter at jeg i et intervju på forhånd på direkte spørsmål hadde sagt, at vi ikke hadde erstatningskrav av vesentlig betydning å fremme overfor Italia. Det annet vi gjorde gjeldende, var at etter vår oppfatning måtte den utformning av traktaten som forelå i forslagene, åpne oss adgang til gjennom direkte diplomatiske forhandlinger med den italienske regjering å få gjort opp de tilgodehavender som vi har på kompensasjonsforretninger, våpen mot fisk, fra tiden umiddelbart før krigsutbruddet, og også våre krav om erstatning for krigsskader påført norske borgeres eiendom i Italia. Og slik som situasjonen lå an da jeg reiste fra Paris, lot det til å være på det rene at utformningen av bestemmelsen om disse ting, om erstatning for krigsskader, ikke skulle være til hinder for at vi fremmet disse krav direkte over for Italia, og ikke behøvde å gjøre dem gjeldende som erstatningskrav i egentligste forstand på konferansen i Paris. For øyeblikket arbeider nå delegasjonen der nede som observatører, følger med i arbeidet i kommisjonene, deltar i militærkommisjonen, hvor der forøvrig praktisk talt ikke har forekommet dissenser, og deltar i den juridiske og redaksjonelle kommisjon i det arbeid som blir pålagt dem på det nåværende stadium - å avgi uttalelser om juridiske tvilsspørsmål - og det er meningen når jeg kommer derned igjen den 2 oktober, og håper å ha utenrikskomiteens formann med meg, at vi da skal ha oversikt nok til å kunne ta standpunkt til hvordan vi skal votere i de stridsspørsmål som da måtte stå igjen som uløste, og hvordan vi da skal grunngi vår votering, om det skulle vise seg nødvendig. Det er den beretning jeg for ikke å være for lang kan gi om Paris-konferansen. Hvis jeg skulle si et par ord til slutt om selve det inntrykk en får av forholdet mellom stormaktene gjennom forhandlingene i Paris, så kan jeg si det slik, at det er ganske klart, at ingen ønsker noen krig eller bevisst arbeider for en krig, men det som er lite hyggelig, og som gjør at det er ikke så lite av en nervepåkjenning å være der nede, fordi atmosfæren er så lite hyggelig, det er at der hersker en slik mistillit gjensidig, at en får inntrykk av at det som skjer på konferansen i Paris i øyeblikket, er at en fra begge sider prøver å sikre seg de best mulige utgangsposisjoner for den eventualitet som ingen ønsker, men som alle frykter, at det tross alt ikke skal lykkes å komme frem til et varig samarbeid, og at en, ikke i de nærmeste år men i en noe fjernere fremtid, står overfor et oppgjør mellom øst og vest. Man får det inntrykk at det er den mere eller mindre underliggende forutsetning på alle kanter, og det er jo ikke noe hyggelig. På den annen side viser det jo med dobbelt tyngde hvor nødvendig det er at vi, der hvor vi har anledning til det, og det blir etter min mening først og fremst i de Forente Nasjoner og dets forskjellige organer, gjør en så aktiv innsats som vi på noen måte kan for å hjelpe til å overvinne den gjensidige mistenksomhet og for gjennom utbyggingen, ikke minst av de organer under FN som skal arbeide med løsningen av rent konkrete menneskelige oppgaver, om jeg skal si det på den måten, som Food and Agricultural Organization (FAO), som videreføringen av UNRA's arbeide, for bare å ta de to eksempler, å hjelpe til å utvikle samarbeidsvaner, samarbeidsteknikk, og gjennom praktisk samarbeid også gjensidig tillit. De som deltok i UNRA-konferansen i Genève, som ble holdt samtidig med Paris-konferansen, både de norske som deltok der og Philip Noel Baker, som også deltok dernede, og som jeg snakket med, sa at atmosfæren der var en ganske annen, og at samarbeidet mellom russerne og engelskmennene og amerikanerne og de andre gikk meget lettere og med meget større tillit enn på Paris-konferansen. Og det er helt klart så vidt jeg kan skjønne av det en har sett fra FAO-kongressen i København, at det der også gikk meget lettere. Nå kan man si at det kunne skyldes at der var SovjetSamveldet ikke selv representert, men der var jo representert mange av de stater som har den samme holdning til de generelle utenrikspolitisk problemer som SovjetSamveldet har, og det sluttet jo med en enstemmig og innstendig oppfordring til Sovjet-Samveldet om å bli med i det faste World Food Board som det nå er meningen å opprette. Når jeg nå skal gå over til å gi en kort oversikt over enkelte av de saker som jeg nevnte i en tidligere redegjørelse her i komiteen, så vil jeg begynne med de norsk-danske forhandlinger om Grønland. Der var det standpunkt vi var kommet til i samråd med komiteen her og med Stortinget, at vi ikke ville oppsi Grønlands-avtalen, men ville foreslå den forlenget uforandret for 20 år til, det skrev jeg om til utenriksminister Gustav Rasmussen i slutten av juli måned. Men mitt brev til ham om det krysset med en instruks til den danske minister i Oslo fra det danske utenriksdepartement om at man fra dansk side ønsket oppsigelsesfristen forlenget et år for i løpet av det året å ha mulighet for å forhandle om visse endringer som man fra dansk side måtte insistere på, hvis man skulle gå med på en forlengelse av Grønlands-avtalen. Da vi hadde fått den beskjeden fra dansk side, reiste ekspedisjonssjef Andersen ned til København, for det første for å forklare nærmere det norske standpunkt overfor utenriksminister Gustav Rasmussen, og for å få nærmere rede på hvilke endringer en fra dansk side ønsket å oppnå. Det viste seg at det er endringer som griper såpass sterkt inn i norske fangstinteresser at vi kunne ikke så å si over bordet si at vi kunne gå med på dem. Vi fant at den eneste riktige løsning var at vi gikk med på denne forlengelse av oppsigelsesfristen et år, og at vi så snart som mulig nedsetter det Grønlands-utvalg som jeg nevnte i min tidligere redegjørelse, at det tar standpunkt til det vi nå vet om de danske endringsønsker, og at vi så i god tid og senest i april neste år kommer til forhandlinger med de danske forhandlere om en forlengelse av Grønlands-avtalen med minst mulig endringer. Jeg tror at vil vi i det hele tatt ha avtalen forlenget, må vi gå med på noen av de danske ønskemål, men oppgaven for det norske Grønlandsutvalg og for den forhandlingsdelegasjon som vi senere må sende ned, må være å begrunne best mulig hvorfor vi ønsker minst mulig forandringer. Hovedønskemålet fra dansk side er en utvidelse av de områder på Øst-Grønland som helt og holdent er forbeholdt eskimoene. De ønsker å utvide den eskimoiske bosetning og å sikre de nye eskimoiske fangstplasser en circumferens hvor ingen andre har lov til å fange enn eskimoene selv, og det gjelder til dels steder som hittil har vært norske fangstfelter. Jeg tror vi skal komme dem noe i møte der, men jeg tror vi må se å få bevart så meget som mulig av de norske fangstfelter. Men det blir da Grønlands-utvalgets oppgave først og fremst å ta standpunkt der i første omgang. Vi kommer til å be om at Stortinget vil oppnevne en representant i dette utvalget, som forutsetningen hele tiden har vært. Når det gjelder fiskerettighetene på Vest-Grønland, ble de også tatt opp av ekspedisjonssjef Andersen, og så tok jeg dem opp i en samtale med Gustav Rasmussen da jeg allikevel var i København i en annen sammenheng i juli måned. Han ga som sitt personlige standpunkt uttrykk for meget stor velvilje overfor de norske ønskemål. Om det kommer til å bli det offisielle danske standpunkt, er ikke fullt så sikkert. Det er visse ting som er forekommet i forbindelse med de dansk-islandske forhandlinger, og med visse færøyiske ønsker som kan tyde på at det allikevel blir vist en viss stramhet. Det som der spiller inn fra dansk side, er sannsynligvis hele stormaktenes basepolitikk i de arktiske områder, idet danskene er redde for - slik kan man i hvert fall fortolke en del av de opplysninger som foreligger - at hvis de innrømmer utenlandske fiskere f.eks. fra Island, som jo er utland, eller fra Norge, for utstrakte rettigheter, kan det fra nærliggende stormaktshold stilles lignende krav, supplert med krav om å holde fiskeoppsynsfartøyer i grønlandske farvann. Det er en av de ting som utvalget da må arbeide med. Gustav Rasmussen og jeg var i hvert fall enig om at vi skal gjøre alt fra begge sider for å komme frem til en vennskapelig løsning av disse spørsmålene, og han har erklært at hvis vi kunne tenke oss å komme de danske ønskemål imøte for ØstGrønlands vedkommende, ville han for sitt vedkommende gjøre alt han kunne for at Danmark skulle komme de norske ønskemål imøte for Vest-Grønlands vedkommende. Hvor det gjelder arkivoppgjøret, er, etter at saken jo var nevnt først her i komiteen og siden i Stortinget, det skjedd at Kirkedepartementet på budsjettet for 1946-47 førte opp 18000 kroner til arbeid i det danske riksarkiv, og har til hensikt å ta opp spørsmålet om en tilleggsbevilgning på 50000 kroner til arkivarbeid, derav 30000 kroner til arbeid i det danske riksarkiv. Hvis Stortinget slutter seg til Kirkedepartementets standpunkt her, vil vi ha omtrent halvparten av det beløp som riksarkivaren regner med er nødvendig for å få fullført registreringen, som igjen er en forutsetning for at vi skal kunne få mere fra dansk side. Utenriksdepartementet har derfor bedt Kirkedepartementet ta opp med riksarkivaren spørsmålet om å få dette arbeid i gang så fort som mulig, så at vi da, når det arbeidet er gjort, kan ta forhandlingene med Danmark opp igjen. Hvor det gjelder arkivoppgjøret med Sverige, later det til at Kirkedepartementet vil søke en særskilt bevilgning på 20000 kroner til registrering av norske aktstykker der, og vi har bedt om uttalelse fra de sakkyndige om det er nødvendig eller ønskelig at denne gjennomgåelse, denne registreringen, blir foretatt før vi retter noen offisiell henvendelse til den svenske regjering om forhandlinger, eller om vi kan gå på forhandlingene med en gang. Hvor det gjelder de norsk-sovjetiske grenseforhandlinger, er det jo kjent fra et utførlig kommuniké i avisene at den norske forhandlingsdelegasjon var i Moskva fra 1 til 17 august, og den ble der enig med de sovjetiske forhandlere om prinsippene for grenseoppgangen til neste sommer. Vi hadde jo håpet og trodd at det skulle være mulig både å føre disse forhandlinger og foreta selve grenseoppgangen alt i år, men det viste seg at man fra sovjet-hold ønsket grenseoppgangen foretatt - og det var i og for seg et helt rimelig krav etter nøyaktig de samme prinsipper som grenseoppgangen og grensemerkingen er foretatt etter langs hele den sovjetiske grense ellers, og det medfører et meget større arbeid, med utarbeidelse av nye karter og med en meget mer nøyaktig oppmerking av grenselinjen enn vi noensinne har hatt overfor noen av våre nabostater, sånn at man fort kom til det resultat at det kunne ikke nytte å få gjort alt dette på ett år. Resultatet av forhandlingene ble da at man ble enig om prinsippene, om hvilke karter som skulle legges til grunn, og om at det skal arbeides videre på den måte at en blandet grensekommisjon, 5 norske og 5 sovjetiske forhandlere, skal ha et nytt møte i mars 1947 - og da håper vi de skal komme til Oslo - for å tilrettelegge alle praktiske detaljer for arbeidet i marken, og arbeidet i marken skal da foregå i tiden juni-august 1947, og den siste frist for den endelige undertegning av grensedokumentene er satt til 15 november 1947. Under forhandlingene i Moskva ble det brakt på det rene at sovjet-delegasjonen ikke hadde noensomhelst fullmakt til å forhandle om andre grensespørsmål, men bare om selve grenseoppgangen og grenseoppmerkingen. Den hadde altså ingen fullmakt til å komme inn på fløtningsspørsmål, fiskeforhold og samferdselsforhold o.s.v., og den norske delegasjon har fått det inntrykk at hvis det ikke kommer et initiativ fra sovjetisk hold - og i sovjet-regjeringen vet de jo meget godt at vi ønsker forhandlinger snarest mulig om disse forhold - ville det være det riktigste at vi venter til grensemerkingen er helt formelt i orden, før vi tar opp spørsmålet om å få forhandlinger om disse fløtnings-, fiske- og samferdselsproblemene. Ellers kan jeg bare nevne at det midlertidige norsksovjetiske militære 2 manns-utvalg som jeg nevnte det var meningen å få nedsatt, er trådt i virksomhet og har løst en del mindre tvistespørsmål i forbindelse med forholdene langs grensen. Det alvorligste er vel at det den 17 august forekom en norsk overflyvning av sovjetisk statsområde. Det var et av Widerøes fly som var deroppe og drev passasjerflyvning, og som ikke tok det så nøye med grensen, som på noen av sine kvarters-flyturer var 7 kilometer inne på sovjetisk område, med det resultat at det først gjennom grensekommisjonen og siden gjennom ambassaden her nede ble protestert meget skarpt, og forlangt at det skulle sørges for at slik overflyvning ikke gjentok seg. Det er da tatt affære overfor Widerøes flyselskap og innskjerpet at sådant ikke må forekomme, og dessuten har man innskjerpet de norske militære myndigheter deroppe å være på vakt og passe på at slikt ikke foregår fra norske flys side. Hvor det gjelder tømmeret i Pasvikelven, fikk vi i vår en henvendelse fra russisk hold om en del sovjetiske tømmerfløtere kunne komme inn på norsk område for å samle sammen og berge en del finskhugget tømmer som russerne tok som krigsbytte da de rykket inn i Nord-Norge, og som det gjaldt å få opp før isen la seg. Det gikk vi straks med på, med samtidig ønske om at da måtte også norske fløtere få komme inn på sovjetisk område for å berge det utvilsomt norske og norskmerkede tømmer som ligger på sovjetisk område. Det ser ut til at vi skal komme til en løsning der. I den nærmeste fremtid vil det bli arrangert en fellesreise langs Pasvikelven for den sovjetiske fløtningsledelse og norske skogfolk, hvor man håper å få avtalt i detaljer hvordan utskiftningen av dette finskhuggede og norskhuggede tømmer skal kunne foregå før isen legger seg i høst. I den nord-norske presse har det vært skrevet en del om dette tømmer, og der har det vært hevdet, bl.a. i Lofotposten, at det er en stor forsømmelse fra de norske statsmyndigheters side at de ikke har sørget for at alt dette tømmer kommer gjenreisingen i Finnmark til gode, enten det var finskhugget eller norskhugget, Der har det vært gjort henvendelser. Men det har hele tiden vært hevdet uavkortet som Sovjet-Samveldets standpunkt at det finskhuggede tømmer var krigsbytte og måtte komme Sovjet-Samveldet til gode, og at det ikke kunne komme på tale å overlate noe av det til norsk bruk. Jeg vil så bare nevne en av de ettersøkningssakene som vi har gående med Sovjet-Samveldet. Det gjelder en Bergensstyrmann, Henry Meyer, som ble berget i land sammen med mannskap og passasjerer på en norsk fiskerkutter utenfor Murmansk-kysten høsten 1944. Han ble holdt internert av de russiske marinemyndigheter i Murmansk sammen med de andre norske til januar 1945. Da ble de andre sluppet løs, men han ble holdt tilbake. Siden har det, tross ustanselige henvendelser gjennom ambassaden i Moskva og ved forskjellig påtrykk også i den russiske ambassade her, ikke vært mulig å få opplysninger om hva hans videre skjebne har vært i Murmansk. Nå er det imidlertid brakt helt utvilsomt på det rene gjennom bevisopptakelse fra dem som har vært sammen med ham, at han har vært der, og nøyaktig hvor han har vært. Det er mulig at svaret om at han ikke har vært der, kan skyldes at det russiske utenriksdepartement har spurt de landmilitære myndigheter, mens han var under de sjømilitære myndigheters omsorg. Det er nå rettet en ny henvendelse til ambassaden, hvor vi da gir disse supplerende opplysninger om hvilke sovjet-russiske myndigheter hadde hånd om ham i januar 1945. Vi får da håpe at det kan bli mulig å få greie på hvor det er blitt av ham. Hvorfor han ble holdt tilbake, er det ingen som kan forstå, for han var en mann med utmerket nasjonal holdning etter alles utsagn. Men vi vet, som sagt, ikke hvilke grunner kan ligge bak dette. Når det gjelder de norsk-finske reinbeiteforhandlinger, er det der ikke noe nytt siden saken ble omtalt sist. Vi venter på en redegjørelse fra finsk side. Landbruksdepartementet her ønsker ikke at Utenriksdepartementet skal purre på saken, fordi Landbruksdepartementet mener det er Finnland som har størst økonomisk interesse av forhandlinger, og at det da er naturlig at initiativet kommer derfra. Så vil jeg gjerne ganske kort få nevne Hannevig-saken. Der er vi nå kommet så langt at vi i Regjeringen den 21 juni fremmet proposisjon om ratifikasjon av den avtale som var ferdig avsluttet av Hannevig-saken. På grunn av trykningsvanskeligheter er den først oversendt Stortinget i de siste dager. Men det vil være meget ønskelig for å komme videre med denne saken at utenrikskomiteen, selv om arbeidspresset er svært, kunne forsøke å få den behandlet så raskt som mulig, så vi kunne få den forelagt Stortinget. Vi får neppe noen ratifikasjon fra amerikansk side, før vi kan melde at nå er ratifikasjonen fra norsk side i orden. Ellers kan jeg nevne at det nå i den aller nærmeste framtid kommer til Stortinget en stortingsmelding om fiskeriforhandlingene som ble ført i London i 1943 og i april 1946, og at det også kommer samtidig med stortingsmeldingen om fiskerikonferansene en hemmelig stortingsmelding om fiskerigrensespørsmålet på grunnlag av en del tosidige forhandlinger mellom Norge og Storbritannia som ble ført under krigen. Når de meldingene foreligger, vil jeg gjerne få høve til å komme tilbake til dem. Det kan være meget som taler for at vi må søke å ta opp forhandlinger om fiskerigrensespørsmålet og komme til en varig løsning av det. Så vil jeg bare si et par ord om et spørsmål som jo har vært meget fremme i pressen i de siste dager og uker, og det er det tyske trålfiske utenfor norskekysten. Der er forholdet det at nokså tidlig i vår, i mars i år, fikk vi en note fra den britiske ambassade som meddelte at tyske trålere på grunn av de vanskelige ernæringsforhold i Tyskland av myndighetene i den britiske okkupasjonssone hadde fått tillatelse til å fiske bl.a. i områdene utenfor norskekysten. Disse trålere hadde fått instruks om ikke å søke inn til norske havner uten i nødstilfelle. I en regjeringskonferanse ble vi enige om at vi - slik som ernæringssituasjonen i den britiske okkupasjonssone var, og tatt i betraktning at det koster den britiske stat 80 mill. pund om året å holde liv i tyskerne i denne sonen - ikke kunne motsette oss at man lot tyskerne forsøke å skaffe seg noe av den nødvendige mat selv. Vi gikk med på dette bare for inneværende sesongs fiske. Nå viser det seg at disse tyske trålere kommer ikke bare inn i nødstilfelle, men de kommer, uten at vi har mulighet for å nekte det etter de bestemmelser vi i øyeblikket har, også inn for å hente vann og is. Det må da bli et spørsmål om ikke vi må ta dette opp til forhandling med de engelske myndigheter, og hvis det ikke går på den måte, må vi forandre bestemmelsene i trålerloven for å få satt en stopper for at de kommer inn. Vi må også ganske sikkert hevde - når vi kommer så langt som til fredsforhandlingene med Tyskland - at det ikke skal være tysk trålfiske på de norske bankene. Det er en sak som vi arbeider med i øyeblikket, og som vi i høy grad må være oppmerksom på under fredsforhandlingene. Men vi må også, såvidt jeg kan skjønne, ta skritt før den tid, fordi vi ikke kan regne med at det blir noen endelig fredsslutning med Tyskland ennå på temmelig lang tid. Når det gjelder spørsmålet om den timetabell som det nå er blitt enighet om, skal «de 4 store», så snart de er ferdig med finpussingen av de traktater som har vært behandlet i Paris, ta fatt på Tysklandsproblemet. De kommer til forhandlinger om det uten annet grunnlag enn visse erklæringer fra begge sider, nå sist Byrnes' tale i Stuttgart. Det er brakt på det rene, gjennom samtaler jeg har hatt i Paris, at noe teknisk forberedende arbeid er man overhodet ennå ikke kommet i gang med. Det ble på utenriksministerrådets møte i mai-juni foreslått fra engelsk side at man skulle sette ned felles ekspertutvalg som skulle ta fatt på den tekniske forberedelse. Det ble da avvist fra russisk side. Russerne ønsket ikke å nedsette noe slikt utvalg før det hadde vært en alminnelig diskusjon, og det ønsket de ikke å ta på det tidspunkt. Så ble det enighet om at de skal ta det i november. Det har under samtaler jeg har hatt der nede med enkelte av utenriksministrene, vært nevnt at det ville være meget ønskelig om en under utarbeidelsen av traktaten med Tyskland fikk konsultasjoner med de andre statene som er mest direkte interessert, og det ville være en naturlig avgrensning at de som har vært okkupert av Tyskland, skulle få anledning til å gjøre sine synsmåter gjeldende på et tidligere stadium enn tilfellet er hvor det gjelder Italia og satelittstatene. Hvordan det blir, vet jeg ikke. Belgia har gjort en offisiell henvendelse til de 4 store og sagt at landet ønsker å bli tatt med på råd. Den belgiske utenriksminister sa til meg at han ville synes det var nyttig og riktig om vi også gjorde det samme. Vi har i Regjeringen ikke tatt standpunkt til det ennå. Vi vil forsøke å bearbeide materialet om Tyskland litt og bli mer klar over hvilket standpunkt vi skal hevde i hele dette store spørsmål, og bl.a. tror jeg vi må ha mer offentlig debatt om dette spørsmålet her hjemme før vi kan forme ut noe standpunkt. Dette spørsmål har vært svært lite debattert i Norge, men både Bevin og Bidault nevnte i samtaler jeg har hatt med dem, at de ville synes det var rimelig med slike konsultasjoner, og at initiativet til slik rådspørring burde komme fra «de 4 store» så de var orientert om de andres synspunkt på et tidlig stadium under arbeidet med den tyske fredsordning. Så vil jeg gjerne - og det skal være det siste - si et par ord om Spania-spørsmålet. Vi har under Paris-oppholdet forsøkt å få greie på hvordan utsiktene ligger an når det gjelder å få vedtak om, ikke nye platoniske erklæringer, men om virkelige aksjoner fra De Forente Nasjoners generalforsamlings side. Jeg vil gjerne ha sagt at etter de sonderinger jeg har foretatt, er jeg ikke svært optimistisk når det gjelder mulighetene for å få til noe i New York. Det tror jeg er riktig at vi er oppmerksomme på på forhånd, og jeg tror det er riktig at vi kanskje forsøker å få det gjort kjent her hjemme i videre kretser også, for at ikke skuffelsen skal bli altfor stor. Når jeg sier det, er det fordi at det bare er to av de utenriksministre jeg har hatt samtaler med i Paris, som har antydet at de var interessert i virkelig å gå aktivt inn for dette, utenom dem som alt på forhånd har tatt standpunkt ved å anerkjenne regjeringen Giral, og det er den belgiske og den franske. Ingen av dominions lot til å være det aller ringeste interessert, med den begrunnelse at de allikevel ikke har noen forbindelse med Franco-Spania, så for dem er spørsmålet om å bryte ikke noe problem. De har heller ikke noen økonomisk forbindelse, så for dem å gå inn for brudd på de økonomiske forbindelser, ville være nærmest platonisk. Dette gjelder ikke for Canada, men det gjelder for Australia og for Ny Zealand. Hvor det gjelder den britiske holdning, er det helt klart, så vidt jeg kan skjønne, at man fra britisk side arbeider med en plan for å få erstattet Franco med en annen, og så vidt jeg kan skjønne etter samtaler også med spanske emigranter som er orientert om dette og som er medlemmer av Girals regjering, er det en plan som tar sikte på et pronunciamento, altså et militært kupp, og oppfatningen både på britisk, amerikansk og spansk republikansk hold er at det er den eneste mulighet for å få en forandring uten borgerkrig og uten fremmed intervensjon, hvilket de ikke ønsker noen av dem. Dette vil med andre ord si at i første omgang er regjeringen Giral ikke under noen omstendighet alternativ til Franco-regjeringen. Hvis denne plan modnes og lykkes, vil det i første omgang bli en militær-regjering. Så kommer spørsmålet om det neste stadium, og der er meningene i de spanske republikanske kretser som sitter i regjeringen Giral, meget delte, idet statsministeren mener at når det stadium er over, må det bli regjeringen Giral som trer til, mens andre medlemmer av hans regjering, bl.a. de som representerer de store spanske faglige organisasjoner, den sosialistiske og den anarkistiske, som er de to store sterke faglige organisasjoner i Spania, sier at det er et uholdbart standpunkt. De sier: Skal vi ha noen sjanse til å holde ro og orden i Spania i den periode på minst 9 måneder som vi må ha for å kunne forberede forsvarlige demokratiske valg eller en forsvarlig demokratisk folkeavstemning, kan vi ikke i denne tid regjere mot de to konservative, vi må ha en konsentrasjonsregjering. De bygger derpå sitt inntrykk av den styrke som de konservative elementer hadde ved de seneste valg under republikken umiddelbart før borgerkrigen, og på de informasjoner de har fra Spania selv om de kreftenes styrke i Spania i dag. Deres standpunkt er: i første stadium militært diktatur, i annet stadium en konsentrasjonsregjering, hvor alle fra selv angrende falangister og til kommunistene må være med for å holde ro og orden i overgangstiden. Så vidt jeg kan skjønne, er i dette tilfelle den britiske regjering helt enig i disse stadier, og når den ikke anerkjenner regjeringen Giral, er det bl.a. fordi den ikke anser den som et mulig alternativ under den videre utvikling. Der hvor det er uenighet mellom de av regjeringen Girals medlemmer som hevder dette synspunkt, og den britiske regjering er i vurderingen av hvordan en internasjonal aksjon fra De Forente Nasjoners side i øyeblikket vil virke på de planer som nå er i gjære blant spanske opposisjonelle generaler som forøvrig også har kontakt med regjeringen Giral. Der er den britiske regjerings vurdering den at det som hittil er skjedd av internasjonale aksjoner, har, spesielt i militære kretser i Spania, som i første stadium vil være temmelig utslagsgivende etter denne planen, bare virket til å få dem til å reagere spaniastolt - de skal selv greie sakene - og har derfor svekket en eventuell aksjon i Spania. Det er fremdeles det britiske og det amerikanske standpunkt, og det er også oppfatningen hos mange andre. Mange franskmenn er av den samme oppfatning. De spanske republikanerne sier at det kan ha vært riktig inntil for noen måneder siden, men gjennom de kontakter som de nå har med spanske militære som er med i forberedelsene til et kupp, spanske militære som nå kommer illegalt over grensen til Frankrike for å forhandle, mener de å vite at nå er situasjonen i Spania den at nå vil en internasjonal aksjon kanskje hjelpe kanskje. Det er det jeg har kunnet bringe på det rene, og meget vil avhenge av hva som skjer og hvor langt denne prosess i Spania modnes i den tid som går mellom nå og det tidspunkt da saken kommer opp til behandling i forsamlingen i De Forente Nasjoner. Dette er naturligvis opplysninger som ikke bør komme ut for alle vinde, men det er de momenter jeg har ment det var riktig å trekke fram til en vurdering av mulighetene for en løsning, hvor jeg etter de samtaler jeg har hatt, er ganske overbevist om at enhver beskyldning mot den britiske regjering for at den ikke ønsker en avløsning av Francostyret i Spania, er fullstendig grunnløs. Det det gjelder, er en vurdering av midlene og metodene til å nå det mål - hvor den britiske regjering ganske sikkert er enig med oss - å bli kvitt Franco så fort som det på noen mulig måte lar seg gjøre.
